Hadad – Store norske leksikon (original) (raw)

Hadad. Basalt statue fra 775 fvt. fra Sam´al, Tyrkia.

Innskriften lyder: “Jeg Panamuwa, sønn av QRL, kongen av Ja´udi, har reist denne statuen av Hadad ved min evige grav."

Adad, den semittiske vær- og stormguden i store deler av det gamle Midtøsten, fra Middelhavet til Mesopotamia. Han ble tilbedt helt fra 2000-tallet fvt. og frem til vår tidsregnings begynnelse. Adad skulle kunne bringe både tørke og fruktbarhet. I mytene fremstår han både som sønn av den semittiske hovedguden El, og som sønn av kornguden Dagan.

Navnene

Den semittiske regnguden kunne opptre under mange navn og i mange kombinasjoner. Også hans rolle kunne være noe forskjellig i de ulike kulturene. Vi møter ham både som Baalu (Herren) og som Haddu og Hadda i Ugarit-tekstene, som Haddu og som Hadad Rammon (Den som tordner) i arameiske tekster, og som Hadad Rimmon (Granateple) i bibeltekstene. I mange tilfeller er det ikke mulig å skille skarpt mellom Hadad og guden Baal. Etter hvert kan det likevel ha utviklet seg et mer tydelig skille. På 800-tallet fvt. var Hadad navnet på arameernes guddom, mens Baal ble ansett som en kanaaneisk og fønikisk guddom.

I Babylonia og Assyria var han kjent som Adad, og som sønn av Anu. Regngudens sumeriske navn var Ishkur, men hans betydning var langt mindre i det regnfattige Sumer enn i områdene lenger nord og vest.

Ikonografi

Oksen var guden Hadads symbol.

Fra Ishtar-porten i Babylon. Rekonstruert med originale deler i Pergamonmuseet i Berlin.

I Mesopotamia fremstilles Hadad/Adad gjerne med skjegg og kjegleformet hatt. Han står oftest på en løve eller okse, og holder en kølle eller lynstråle i hånden. På bilder fra Ugarit har han også hatt med to horn.

Han avbildes også med en kvinnelig partner ved sin side. På en stele fra den gamle syriske byen Dura Europos vises Hadad sammen med sin kvinnelige partner, som her er den synkretistiske gudinnen Atargatis.

Kult

Ett av Hadads hovedttempler lå i Aleppo, et annet i Damaskus. Men han hadde også egne templer andre steder, som i Assyrias hovedstad Assur. Vår kjennskap til Hadad stammer hovedsakelig fra mytologiske tekster fra Ugarit. Vi vet ikke mange detaljer om hans kult, men antar at den omfattet både bønner og røkelse- og dyreofringer.

Ugarit-tekstene gir inntrykk av at Baalu/Haddu er det religionshistorikere kaller en «døende og gjenoppstående gud». I de årene (eller månedene) guden er borte (død) hersker tørke og uår, og fruktbarheten vender tilbake når guden vender tilbake til livet. Overgangene ble markert gjennom sørge- eller gledesritualer.

Bibeltekstene fordømmer hans kult på det sterkeste, og gir oss på denne måten et visst bilde av hva den besto i. I 2. Kongebok 5,18 kan vi lese at Hadads tilhengere oppsøkte hans templer og kastet seg ned foran guden. Sakarja 12,11 forteller om et sørgerituale over Hadad Rimmon i Megiddo-dalen. Dette kan være en henvisning til ritualer i forbindelse med Hadads og naturens død.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur