James Clerk Maxwell – Store norske leksikon (original) (raw)

Faktaboks

James Clerk Maxwell

Født

13. juni 1831, Edinburgh, Skottland

Død

5. november 1879, Cambridge, England

James Clerk Maxwell var en britisk fysiker, professor i Aberdeen 1856–1860, ved King's College i London 1860–1865 og fra 1871, den første professor og leder av Cavendish-laboratoriet i Cambridge. Allerede som 15-åring publiserte han sin første vitenskapelige avhandling. I 1857 fikk han Adams-prisen for å ha bevist at Saturns ringer består av småpartikler.

I 1860 gav han det første bevis for Maxwell-Boltzmanns fordelingslov og innførte dermed statistiske metoder i fysikken. Han viste teoretisk og eksperimentelt at viskositeten i en gass i motsetning til i en væske øker med økende temperatur. Han leverte også viktige bidrag til fargelæren.

Mest berømt er han for sin matematiske teori for elektromagnetisme. I 1865 trakk han seg tilbake fra sitt professorat og skrev sitt berømte verk: Treatise on Electricity and Magnetism (2 bind. 1873). I dette arbeidet gav han M. Faradays ideer om elektriske og magnetiske krefter en matematisk form og erstattet dermed Faradays fjernvirkningsteori med en nærvirkningsteori, feltteori. Teorien munner ut i de såkalte Maxwells ligninger, som tjener som grunnlag for studier av elektromagnetiske bølger og stråling. Teorien står i en særstilling innen den klassiske fysikk idet den, i den form Maxwell hadde gitt den, også viste seg å være i samsvar med relativitetsteorien.

Maxwell forfattet også en del lettere poesi og var i besittelse av en utpreget humoristisk sans.