statistisk metodelære – Store norske leksikon (original) (raw)

Statistisk metodelære er læren om metoder som brukes innen statistikk. Statistiske metoder er basert på sannsynlighetsbetraktninger og gir regler for statistisk inferens (analyse og tolking av innsamlede data). Metodene brukes til å gi konklusjoner av generell karakter for ukjente størrelser av interesse, til å vurdere sannsynligheten for feil konklusjon og til å planlegge ytterligere observasjoner og forsøk.

Faktaboks

Uttale

statˈistisk metodelære

Statistiske metoder anvendes på flere områder og benyttes innenfor de fleste naturvitenskaper, innen samfunnsvitenskapene, medisinsk og teknisk forskning, industri og så videre.

Grunnlaget for statistisk metodelære er matematisk statistikk. Basis for metodene er formuleringen av en sannsynlighetsteoretisk modell av situasjonen og en problemstilling for undersøkelsen. Til visse hyppig forekommende situasjoner er det utarbeidet hensiktsmessige standardmetoder som variansanalyse, regresjonsanalyse, korrelasjonsanalyse, forløpsanalyse og analyse av utvalgsundersøkelser.

Sentrale hjelpemidler for statistisk inferens er estimering, konfidensintervall og hypotesetesting. En spesiell type statistiske metoder er Bayes-analyse, der en ukjent parameter betraktes som verdi av en stokastisk variabel, og metodene er basert på den betingede fordelingen til parameteren, gitt data.

Historikk

Statistiske metoder ble inntil slutten av 1800-tallet hovedsakelig anvendt innenfor aktuarvitenskapen og ved bearbeidelse av fysiske målinger. Fra 1920-årene ble statistiske metoder i utstrakt grad også anvendt innenfor biologi og landbruksvitenskap. Den britiske statistikeren Ronald A. Fisher la grunnlaget for den moderne statistiske metodelære. I 1930-årene utviklet Jerzy Neyman og Egon S. Pearson de generelle prinsipper for statistisk hypotesetesting, og i 1950 presenterte amerikaneren Abraham Wald den generelle desisjonsteori.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Kommentarer