Lydia Davis – Store norske leksikon (original) (raw)

Portrett av Lydia Davis

Lydia Davis ble i 2013 tildelt Man Booker International Prize.

Lydia Davis er en forfatter og oversetter fra USA. Med sin særegne kortprosa har Davis markert seg som en sentral stilist og utfordrer av den klassiske novellesjangeren. Tekstene, som gjerne er svært korte, noen ganger bare én linje, kjennetegnes av skarpt observerte hverdagslige detaljer og mellommenneskelige forhold. Filosofisk refleksjon og språklig presisjon er hos Davis forbundet med en fremtredende humor og et blikk for det absurde.

Med utgivelsen av The Collected Stories i 2009 og tildelingen av Man Booker International Prize i 2013 gikk Davis fra å være en forfatternes forfatter, til å bli mer allment kjent i hjemlandet og internasjonalt. Hun gjestet Norge i 2013, og per 2014 er tre av bøkene hennes utgitt på norsk. Hun er også en prisbelønt oversetter av franske forfattere som Marcel Proust, Gustave Flaubert og Maurice Blanchot.

Biografi

Davis ble født i Northampton, Massachusetts, og vokste opp i New York City. Hun er datter av forfatteren Hope Hale Davis og litteraturprofessoren Robert Gorham Davis. Som student på Barnard College, og som datter av profilerte intellektuelle, befant Davis seg i ytterkantene av den blomstrende motkulturen som fantes på Columbia University i 1960-årene. Her møtte hun sin første ektemann, forfatteren Paul Auster. I perioden 1971-1974 bodde paret i Frankrike, hvor hun oversatte fra fransk og arbeidet med egne tekster. Tilbake i USA fikk paret en sønn, før de noen år senere skiltes.

Davis oversatte og publiserte fortellinger i magasiner og tidsskrifter, før den første samlingen med tekster kom ut på forlaget Farrar, Straus and Giroux i 1986. Hun underviste i mange år creative writing ved Bard College og University at Albany. Davis er i dag gift med den nonfigurative maleren Alan Cote. De bor nord i New York, og har en sønn sammen. Davis har de senere årene konsentrert seg om egen skriving, i tillegg til et fåtall oversettelser.

Forfatterskap

Forside

Per 2014 er tre utgivelser fra Davis utgitt på norsk.

Davis begynte med å skrive noveller, men fant seg ikke til rette innenfor sjangerens tradisjonelle rammer. I følge henne selv var det først da hun leste den amerikanske poeten Russell Edson, at hun ble overbevist om muligheten for å skrive kortere fortellinger uten klassisk narrativ struktur eller beskrivelser. «The Thirteenth Woman», hennes første publiserte fortelling har verken handling eller karakterer i vanlig forstand, men lister opp bestanddelene i «den trettende kvinnens» ikke-eksistens i en by med tolv kvinner. Davis har siden den gang valgt å kalle sine tekster «stories», fortellinger, i stedet for «short stories», noveller, for å gi seg selv større formats- og innholdsmessig frihet. Sjangerbetegnelsen er også et uttrykk for den narrative impulsen som driver Davis’ forfatterskap. Selv om mange av tekstene i lengde, språklig fortetning og rytme kan minne om poesi, er deres hovedanliggende å fortelle en historie. Davis er opptatt av lysten til å fortelle eller lytte til historier som en grunnleggende menneskelig impuls, og hun avdekker eller skaper fortellinger fra hverdagssituasjoner, funne tekster, overhørte samtalebrokker og drømmer.

Mye av resepsjonen av Davis’ forfatterskap har dreid seg om sjangerbetegnelser. Tekstene hennes er blitt kalt epigrammer, refleksjoner, prosalyrikk, litterære miniatyrer og mangelfulle noveller. Fortellingene er også blitt tatt til inntekt for nyere sjangerbetegnelser som flash fiction eller short short story. For Davis er det ikke sjangeren som er utgangspunktet, men snarere materialet eller idéen som bestemmer tekstenes form, noe som resulterer i en mengde ulike formater og lengder. Det tekstene likevel har til felles er en språklig presisjon som har gjort at Davis, som en av svært få amerikanske forfattere, både er representert i The Best American Short Stories og i The Best American Poetry.

Davis gir fortellingene sine lite av det kritikeren James Wood har kalt «realistisk polstring». Her er lite av scenebeskrivelser, dialog og navn. Personene forblir oftest du og jeg, hanner og hunner, eller får titler som « kone nummer én». Subjektene beveger seg i minimalt skisserte interiører eller anonyme bylandskap. En isolert tankerekke kan utgjøre hele fortellingen, og de korteste tekstene består av en eneste påstand.

Selv om tekstene forteller historier, mangler de som oftest tradisjonelle handlinger og spenningskurver. Det som driver dem er insisterende refleksjon. Utgangspunktet for de fleste fortellingene er en idé eller gåte, som Davis så forfølger med en detaljert tankerekke til den når sin logiske, og dermed også ofte absurde konklusjon.

Ofte er utgangspunktet gjenkjennelige gjøremål og hendelser i hverdagen. Davis’ karakterer er besatt av tanken om at deres små, daglige valg også er etiske valg. Begrensede muligheter for kommunikasjon med andre mennesker, selv (eller særlig) med karakterenes såkalt nærmeste, løper hos Davis parallelt med deres begrensede evne til å behandle dem riktig og leve opp til idealer om nestekjærlighet.

Fortellerstemmene oppviser en ekstrem selvbevissthet, et konstant analyserende jeg som til tider blir nesten lammet av egen tankevirksomhet. Det tenkende selvet i fortellingene er ofte også et skrivende selv, og mange av tekstene problematiserer fortellingen og skriveprosessen. Også Davis’ eneste roman, The End of the Story kjennetegnes av en typisk usentimental og analytisk tilnærming til et tidligere kjærlighetsforhold. Intellektuell stringens er her, som i resten av forfatterskapet, et forsøk på å ufarliggjøre emosjonelt kaos, men fortellerens underliggende følelser blir tydelige nettopp gjennom rasjonelle formuleringer og åpenbare utelatelser.

I utforskningen av romanformatet eksperimenterer Davis mindre enn i korttekstene. I motsetning til fortellingene, inneholder romanen ikke bare en kvernende indre monolog, men også mange visuelle beskrivelser, særlig av det californiske landskapet. Romanen følger en nærmest ordinær oppbygning med begynnelse, midte og slutt. Samtidig utfordres leseren av en fragmentert fortellerstemme som blottlegger hukommelsens svakheter, noe som tvinger fram et forbehold i lesningen.

Den spørrende holdningen som preger Davis’ forfatterskap tematisk, er også rådende i det språklige. I tillegg til direkte refleksjoner rundt språkbruk, kjennetegnes tekstene av et granskende og uselvfølgelig forhold til språk. Karakterene er ofte ikke bare fremmede i sine omgivelsene, men også i språket. De kan minne om velutdannede utlendinger som har lært å snakke korrekt, men ikke gjør naturlig bruk av idiomer og slang. Dette er ett av punktene der vekselvirkningen mellom Davis’ forfatterskap og oversettervirke blir tydelig. Hennes mangeårige arbeid med å gjenskape språket til forfattere som Michel Butor og Maurice Blanchot er i så måte relevant for å forstå hennes egne tekster. Som inspirasjon i arbeidet med romanen har Davis nevnt Thomas Bernhard, Marguerite Duras og Elizabeth Hardwick, mens påvirkning fra Samuel Beckett og Franz Kafka er tydeligere i hennes kortere tekster.

Davis har blitt hyllet av kritikere som James Wood, og en lang rekke yngre forfattere, blant annet Jonathan Franzen, Dave Eggers og Ali Smith. Enkelte andre kritikere har derimot anklaget tekstene hennes for å være bagatellmessige og arrogant tilbakeholdne. Også som oversetter har Davis skapt debatt, særlig med sine oversettelser av Proust, Flaubert og Leiris. Davis er uttalt tro mot originalen, og søker å gjenskape de franske tekstenes stilistikk så nøyaktig som mulig, også med hensyn til lydbilde og etymologi. Hun har høstet lovord for denne presisjonen, men enkelte anmeldelser har også hevdet at Davis produserer et fremmedartet og uelegant engelsk.

Utgivelser

Utvalgte oversettelser

Utvalgte utmerkelser

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer