Thomas Bernhard – Store norske leksikon (original) (raw)
Faktaboks
Thomas Bernhard
Født
9. februar 1931, Herleen (Nederland)
Død
12. februar 1989, Gmunden (Østerrike)
Thomas Bernhard (1987)
Gravstedet til Thomas Bernhard, Grinzinger Friedhof (Wien)
Thomas Bernhards reiseskrivemaskin, utstilt i Stifterhuset (Stifterhaus) i Linz.
Thomas Bernhard var en østerriksk forfatter. Han regnes, sammen med Peter Handke, Elfriede Jelinek og Werner Schwab, som en av de viktigste østerrikske etterkrigsdramatikerne. Bernhard har også etterlatt seg et stort og betydningsfullt prosaverk. Mange av hans romaner har for lengst fått sin plass i den litterære kanon.
Biografi
Thomas Bernhards gård i Ohlsdorf (i nærheten av Gmunden, delstaten Oberösterreich). Gården er i dag et museum.
Thomas Bernhard tilbrakte mye tid på gården sin i Ohlsdorf og gikk turer i området.
Bernhard ble født i nederlandske Heerlen. Oppveksten tilbrakte han hos besteforeldrene i Wien og i Seekirchen am Wallersee, senere som elev på et internat i Salzburg. Han studerte musikk og skuespill ved akademiet Mozarteum i Salzburg i 1952–1957. Parallelt med studiene skrev han for avisen Demokratisches Volksblatt. De første litterære forsøkene oppstod da han var rekonvalesent på et spesialsykehus for lungesyke etter en alvorlig lungesykdom i perioden 1949–1951. Fra 1957 var Bernhard forfatter på heltid. I 1965 flyttet han til en bondegård i Ohlsdorf (i delstaten Oberösterreich). Det siste tiåret av sitt liv bodde han også perioder i Wien.
Tidlig lyrikk og prosa
Bernhard debuterte med korte tekster: lyrikk og kortprosa. De første diktene hans, tradisjonelle i form og innhold, ble publisert i aviser og tidsskrifter. Hans første diktsamlinger var Auf der Erde und in der Hölle (1957, 'På jorda og i helvete') og Unter dem Eisen des Mondes (1958, 'Under månens jern'), men i hans senere forfatterskap spiller lyrikk en marginal rolle. Bernhards samlede dikt ble utgitt i 1991.
Blant hans tidlige fortellinger står Amras (1964), en fragmentert sykdomshistorie om to brødre, i en særstilling: Bernhard trakk den ofte fram som en av sine beste tekster.
Tidlige romaner
Frost
Bernhards første roman, Frost (1963), ble samtidig hans litterære gjennombrudd. Jeg-fortelleren er en turnuskandidat som har blitt bedt om å observere en maler ved navn Strauch. Maleren har trukket seg tilbake til en avsidesliggende fjellandsby og lever isolert. Når den unge medisinstudenten møter Strauch, blir han kun passiv mottaker av den eldre mannens monologiske hattirader. Strauch er en typisk Bernhard-protagonist: en mann som befinner seg i en konflikt med omverdenen, som føler seg misforstått og som uttrykker sin motvilje mot det samfunnet og den kulturen han motstrebende er en del av i lange, monologiske og repetitive tekstpartier. Til slutt reiser studenten. Senere kommer beskjeden om at Strauch har forsvunnet.
Allerede i den første romanen med den symbolske tittelen Frost, trer Bernhards hovedtematikk og sentrale motiv tydelig fram, blant annet ensomhet, isolasjon, kulde, sykdom, forfall og død. Det samme kan sies om det som skulle utvikle seg til den karakteristiske Bernhard-stilen: lange setninger og tirader, gjentakelser, en spiralformet dialog- og monologføring som prinsipielt kan fortsette i det uendelige.
Verstörung, Das Kalkwerk, Korrektur
I romanen Verstörung (1967, 'Forstyrrelse') videreutvikler Bernhard tematikk, motiv og sin særpregede stil, nemlig gjentakelsens prinsipp. Gjentakelse har stilistisk og tematisk betydning og viser til gjentakelsens forbannelse: Ifølge ham er fødselen den første katastrofen vi opplever, og alt vi opplever senere er gjentakelser av denne første katastrofen; vi er fanget i et liv og et samfunn som består av repetitiv forbannelse.
Handlingen i Das Kalkwerk (1970, 'Kalkverket') utspiller seg i et nedlagt og ensomt beliggende kalkverk. Her bor en forsker med sin hustru som sitter i rullestol. Hun har i en årrekke vært gjenstand for ektemannens eksperimenter. Frustrert over at han ikke lykkes med å fullføre det som skal bli hans livsverk, skyter han henne. Drapet setter et makabert punktum for hans arbeid og blir et bilde på hans egosentrisitet og manglende livsevne.
Også i Korrektur (1975), som tar utgangspunkt i en episode i livet til filosofen Ludwig Wittgenstein, viderefører Bernhard sin karakteristiske stil gjennom varierte repetisjoner og lange setninger som videreføres spiralaktig gjennom romanen.
Selvbiografisk prosa
I en serie relativt korte selvbiografiske prosatekster forteller Bernhard om egen barndom og oppvekst. I Ein Kind (1982, 'Et barn') skriver han om barndommen som såkalt «uekte barn» og oppveksten hos besteforeldrene. Die Ursache (1975, 'Årsaken') handler om skolegangen i Salzburg, Der Keller (1976, 'Kjelleren') om hvorfor han avbrøt skolegangen for å gå i lære hos en kolonialvarehandler. Der Atem (1978, 'Pusten') beretter om bestefaren og senere morens bortgang og Die Kälte (1981, 'Kulden') om hans rekonvalesens etter lungesykdommen.
Også her er Bernhards hovedtematikk tydelig, men språket er enklere, mindre preget av de karakteristiske og monomaniske gjentakelsene.
Dramatikk
Innovativ dramaturgi og samarbeidet med Claus Peymann
Bernhards første teaterstykke, Ein Fest für Boris (1970, 'En Fest for Boris'), ble starten på et omfattende dramatisk verk og på et konstruktivt og svært betydningsfullt samarbeid med den tyske regissøren Claus Peymann. Den første oppførelsen fant sted på Deutsches Schauspielhaus i Hamburg og etablerte Bernhard som en av den tyskspråklige verdens store dramatikere. Samarbeidet med Peymann og med skuespillere som Bernhard Minetti, Ilse Ritter, Kirsten Dene og Gert Voss (jamfør stykket Ritter, Dene, Voss, 1986) dannet utgangspunktet for hans arbeid for teateret. Som en hyllest til Peymann skrev Bernhard dramoletten Claus Peymann kauft sich eine Hose und geht mit mir essen (1999, 'Claus Peymann kjøper seg en bukse og går ut og spiser med meg') som ble publisert etter hans død.
Bernhards dramatikk er kjennetegnet av et brudd med tradisjonelle dramaturgiske konvensjoner og en utvisking av sjangergrensene. Dialogene er monologiske i sin karakter, språket er preget av repetisjon og sykliske gjentakelser. Han benytter seg ofte av en fast setting: et selskap, en middag eller lignende som en ramme for en monologisk dialog hvor figurene ofte snakker forbi hverandre, hver og en opptatt med sin egen monolog og sin egen indre verden. Kun få av hans stykker har en fabel i tradisjonell forstand. Bernhards dramatikk og prosa er nokså like, både med hensyn til tematikk, motiv og stil. Forskjellen ligger primært i mottakelsen: teateret og samarbeidet med Peymann gjorde Bernhard kjent i hele den tyskspråklige verden og åpnet for en internasjonal resepsjon. I Østerrike fikk Bernhards provokasjoner svært god grobunn, ikke minst i forbindelse med skandalen som Heldenplatz (1988) utløste.
Forfatteren og teatret
Der Ignorant und der Wahnsinnige (1972, 'Den ignorante og den gale') er basert på et motiv fra Mozarts Tryllefløyten og skapte teaterskandale ved sin første oppførelse under festspillene i Salzburg samme år. Teateret nektet å slå av alt lys, inkludert nødlyset, slik som Bernhard hadde skrevet i teksten, og dermed ble det ikke flere oppførelser under festspillene. Die Jagdgesellschaft (1974, 'Jaktselskapet'), oppført for første gang på Burgtheater i Wien, tar opp klassiske Bernhard-tema: forgjengelighet, ensomhet, forfall og død. En forfatter, Bernhards litterære speilbilde, kommenterer sine egne og de andres eksistensielle tomhet; dermed får stykket en poetologisk dimensjon. Kunstneriske problemstillinger tematiseres også i blant annet Die Macht der Gewohnheit (1974, 'Vanens makt'), Die Berühmten (1976, 'De berømte') og Minetti (1976) — en monolog opprinnelig skrevet til skuespilleren med samme navn — i Am Ziel (1981, 'Ved målet') og i Der Theatermacher (1984, 'Teatermakeren').
Teater og politikk. Heldenplatz
Plakat foran Burgtheater, "Heldenplatz" i Frank Castorfs regi (2024)
Enkelte av Bernhards stykker har en mer konkret politisk og kritisk profil. Det gjelder blant annet Vor dem Ruhestand. Eine Komödie von deutscher Seele (1979, 'Før pensjoneringen. En komedie om den tyske sjelen'), som viser en samfunnsstøttes skjulte sympatier for nasjonalsosialismen og hvordan gammelt tankegods i beste velgående lever videre i skjul. Det samme gjelder Der deutsche Mittagstisch (1988, 'Det tyske middagsbordet') og – ikke minst – Heldenplatz (1988).
Utgangspunktet for Heldenplatz er at det i 1988 var 50 år siden den såkalte Anschluss, tilslutningen av Østerrike til Tyskland under nazitiden. Professor Schuster, en jøde som gikk i eksil ved Hitlers maktovertakelse i 1938, er nå, mange år etter krigen, invitert tilbake til hjembyen Wien av borgermesteren. Da han opplever at østerrikerne fortsatt er like antisemittiske som i 1938, begår han selvmord ved å hoppe ut av vinduet i leiligheten sin. Leiligheten ligger på Heldenplatz, den plassen hvor Hitler holdt sin første store tale i Østerrike og hvor tusenvis av mennesker hadde møtt opp for å hylle ham – bare få meter fra Burgtheater hvor Peymann stod for uroppførelsen. Stykkets handling er provoserende i seg selv, men ikke mindre provoserende syntes det å være at akkurat dette stykket skulle markere 100-årsjubileet til Burgtheater. Heldenplatz gikk inn i historien som en av Østerrikes største teaterskandaler; Peymann og Bernhard ble utskjelt i media og sett på nærmest som landssvikere. Det skulle ta over 20 år før stykket igjen ble oppført i Wien (Theater in der Josefstadt) i 2010. I 2024, 35 år etter uroppførelsen, iscenesatte Frank Castorf Heldenplatz for Burgtheater.
Sen prosa
Beton, Der Untergeher, Holzfällen, Alte Meister
Romanen "Holzfällen. Eine Erregung" (1984) ble i 2024 dramatisert for scenen og satt opp på Burgtheater.
I romanen Beton (1982, 'Betong') varierer Bernhard settingen og tematikken fra blant annet Das Kalkwerk. En forfatter som arbeider med en studie over Felix Mendelssohn Bartholdy møter på et dilemma når han ikke lenger klarer å skrive. Temaet berører kunstnerens eksistens, som Bernhard også behandler i flere av sine dramaer.
Dette videreutvikles i Der Untergeher (1983, 'Havaristen'), som er den første romanen i en trilogi om kunstnere, sammen med Holzfällen. Eine Erregung (1984, 'Trær som faller') og Alte Meister. Eine Komödie (1985, 'Gamle mestere'). Holzfällen kan også leses som en nøkkelroman hvor sentrale østerrikske kunst- og kulturpersonligheter kritiseres, noe som utløste bred debatt i østerrikske medier. Handlingen i Alte Meister utspiller seg i Kunsthistorisk museum i Wien, hvor to eldre menn jevnlig møtes. I en lang monologisk samtale om kunst passerer Bernhards tradisjonelle tematikk og motiv i revy, samtidig som østerriksk historie, politikk og kultur, samt østerrikerne selv kritiseres med gjentatte negative superlativer. Hjemlandet Østerrike, dets politiske og kulturelle utvikling, er et utømmelig stoffreservoar for Bernhard, både i prosa og dramatikk. Hans siste prosaverk er Auslöschung. Ein Zerfall (1986, 'Utslettelse').
Ettermæle
Få østerrikske forfattere har i sin samtid vært så omstridt som Bernhard. Han provoserte, særlig gjennom sin dramatikk, med kraftig kritikk av Østerrike og østerrikerne, og i sitt testament skrev han at hans verk aldri mer skulle oppføres eller publiseres i hjemlandet. I mellomtiden er dette opphevet av arvingen Peter Fabjan og Thomas-Bernhard-stiftelsen som forvalter hans verk. Enkelte skuespill, særlig Heldenplatz (1988), fikk stor aktuell politisk betydning i Østerrike på slutten av 1980-tallet. I dag er Bernhards dramatikk mindre politisk dagsaktuell, og i nyere iscenesettelser er de komiske elementene i stykkene hans mer framtredende.
Arkivet etter Bernhard forvaltes av Østerrikes nasjonalbibliotek. I 2025 åpnet Det østerrikske vitenskapsakademie et forskningssenter som skal arbeide med Bernhards forfatterskap. Gården hans i Ohlsdorf (Oberösterreich) er i dag et forfattermuseum. I litteraturmuseet i Linz er et eget rom viet til Bernhard, også i litteraturmuseet i Wien er en rekke eksponater utstilt.
Utmerkelser
Thomas Bernhard mottok mange utmerkelser for sitt arbeid, blant annet:
- Österreichischer Staatspreis für Literatur (1968)
- Anton-Wildgans-prisen (1968)
- Georg-Büchner-prisen (1970)
- Grillparzer-prisen (1972)
- Premio Letterario Internazionale Mondello (1983)
- Prix Médicis (1988)
Thomas Bernhard i norsk oversettelse
Mesteparten av hans forfatterskap foreligger på norsk, oversatt til bokmål av Sverre Dahl og til nynorsk av Jon Fosse.
Prosa
- Amras (1964, norsk oversettelse Amras, 2002)
- Verstörung (1967, norsk oversettelse Forstyrrelse, 2004)
- Gehen (1971, norsk oversettelse Gå, 2003)
- Die Ursache (1975, norsk oversettelse Årsaken, 1996)
- Der Keller (1976, norsk oversettelse Kjelleren, 1996)
- Der Atem (1978, norsk oversettelse Pusten, 1997)
- Ja (1978, norsk oversettelse Ja 2003)
- Die Billigesser (1980, norsk oversettelse Billigspiserne, 2003)
- Die Kälte (1981, norsk oversettelse Kulden, 1997)
- Ein Kind (1982, norsk oversettelse Et barn, 1995)
- Wittgensteins Neffe (1982, norsk oversettelse Wittgensteins nevø, 1989)
- Beton (1982, norsk oversettelse Betong, 1985)
- Der Untergeher (1983, norsk oversettelse Havaristen, 1994)
- Holzfällen (1984, norsk oversettelse Trær som faller, 1990)
- Alte Meister (1985, norsk oversettelse Gamle mestere, 1991)
- Auslöschung (1986, norsk oversettelse Utslettelse, 1992)
- Meine Preise (2009, norsk oversettelse Mine priser, 2010)
Dramatikk
- Am Ziel (1981, norsk oversettelse Ved målet, 2003)
- Der Theatermacher (1984, norsk oversettelse Teatermakeren, 2001)
- Einfach kompliziert (1986, norsk oversettelse Ganske enkelt komplisert, 2001)
- Ritter, Dene, Voss (1984, norsk oversettelse Ritter, Dene, Voss, 1997)
Lyrikk
- Dikt: Bitterhetens ild, gjendiktninger av Arne Hugo Stølan (1994)
Litteratur
- Dittmar, Jens, red.: Thomas Bernhard : Werkgeschichte, 2. Aufl., 1990
- Hoell, Joachim: Thomas Bernhard, 2000
- Höller, Hans: Thomas Bernhard: et liv, 1996
- Mittermeyer, Manfred: Thomas Bernhard, 2006