Murmansk – Store norske leksikon (original) (raw)
Faktaboks
Murmansk
russisk Мурманск (Murmansk)
Murmansk by fotografert fra åsene utenfor byen.
Havna i Murmansk by ved Barentshavet.
Frelseren-på-vannet-kirken i Murmansk
Murmansk sentrum. Femhjørnesplassen og Leninavenyen.
Murmansk er en by i nordvestre del av Russland, og byen er administrasjonssenter i Murmansk fylke (oblast). Murmansk ligger på Kolahalvøya, ved den steinete og kuperte østkysten av Kolabukta. Murmansk er verdens største by nord for Polarsirkelen, og har 283 000 innbyggere (2021).
Byen er administrativt delt inn i tre bydeler: Leninskij, Oktjabrskij og Pervomaiskij. Alle lovgivende, utøvende og rettslige myndigheter i Murmansk fylke er lokalisert i Murmansk. Regjeringen og guvernørkontoret ligger i samme bygning ved Leningaten, Murmansk regionale duma finner man ved Sofia Perovskajas gate, og Murmansk regionale domstol ligger ved Pusjkingata.
Byen har en av de største havnene i Russland. Takket være Golfstrømmen er Murmansk en isfri havn som er gunstig plassert langs den nordlige sjørute.
Beliggenhet
Murmansk ligger 1490 kilometer nordvest for Moskva, og 1020 kilometer nord for Sankt Petersburg. Om lag 16 kilometer nord for Murmansk ligger den lukkede byen Severomorsk, som inneholder Nordflåtens hovedkvarter. I sør er Murmansk nesten sammenvokst med nabobyen Kola, som følge av byens stadige utvidelse.
Havnens betydning
Ryggraden i byens økonomi er Murmansk havn, som er den største isfrie havnen i Russland. I 2018 ble det skipet 60,7 millioner tonn last gjennom havnen.
Alle russiske, atomdrevne isbrytere er tilknyttet Murmansk havn, og den eldste av dem, «Lenin», ligger i dag som et museum man kan besøke.
Havnen i Murmansk er hovedkvarter for den arktiske sjøtransportadministrasjonen i Russland.
Mellom 1991 og 2017 var Murmansk havn hjemmehavn for «Sedov», det største seilskipet i verden.
Murmansk havn er delt inn i tre deler – fiskerihavn, kommersiell havn og passasjerhavn. De siste årene har den kommersielle havnen hatt størst betydning, på grunn av en økning i eksport av kull og en rekke andre mineralressurser. Kapasiteten og infrastrukturen i havnen er svært god til dette formålet.
Samferdsel og næringsliv
Murmansk er endepunkt for Murmanskbanen (fra 1916). Den kalles også Oktoberbanen. Til tross for at vei- og havneutbyggingen er vesentlig i Murmanskregionen, så transporteres det meste av gods fremdeles på jernbane.
Murmansk lufthavn ligger ved landsbyen Murmasji, 24 kilometer sør for Murmansk. Derfra er det flere daglige forbindelser til Moskva og Sankt Petersburg, samt en rekke andre destinasjoner. Tidligere var det også ruter mot Tromsø, Rovaniemi og Helsingfors, en kort periode på 1990-tallet også til Kirkenes.
I 1934 gikk den første skyttelbussen gjennom Murmansk – fra den nordlige utkanten til den sørlige delen av byen. Samtidig begynte ekspresstoget «Polarpilen» å kjøre langs hovedjernbanen til Leningrad.
Samferdselen i bybildet besørges av drosje, bybuss og trolleybuss. De fire trolleybusslinjene er verdens nordligste i fast drift. I 1918–1934 eksisterte det også en smalsporet, bensindrevet trikkelinje i byen, men denne måtte etter hvert vike til fordel for bybussene.
Murmansk er i dag en betydelig fiskerihavn, med fiskeforedlingsindustri og skipsverft. Olje transportert til Murmansk med jernbanen skipes ut fra havnen, og omlastning av olje fra mindre tankere til supertankere skjer også her.
Utdanning og forskning
På begynnelsen av 2000-tallet var det nesten 200 ulike utdanningsinstitusjoner i byen, inkludert førskoler og idrettsanlegg. Siden oppløsningen av Sovjetunionen i 1991 har det vært kraftig nedgang i befolkningstallet.
Det er i dag rundt 30 000 studenter i Murmansk, hvorav halvparten ved Murmansk Tekniske Universitet og Murmansk Arktiske Statsuniversitet. I tillegg ligger Nakhimov Maritime Sjøfartsskole i byen.
Den huser forskningsinstitutter for oseanografi og fiskerivitenskap, og byen er base for utforskning av- og boring på kontinentalsokkelen i Barentshavet og Karahavet.
Kultur
Det er to regionale museer i byen, samt tre profesjonelle teatre. Blant annet finner man det berømte «Murmansk regionale dukketeater», som åpnet allerede i 1933. Dette var først lokalisert i Kirovsk, men ble flyttet til Murmansk i 1946.
Ett av de yngste tilskuddet til byens kulturliv er Murmansk filharmoniske orkester, som ble opprettet i 1999.
I tillegg til dette har byen en rekke kinoer og biblioteker.
Det er 296 idrettsanlegg i Murmansk, inkludert to sportspalasser, to store utendørs stadioner, fire svømmebassenger, seks skianlegg, tre alpinsentre, en friidrettsarena og 93 treningssentre. Mer enn 50 ulike idretter utøves i byen, og den mest kjente er fotballklubben «Sever», som i mange år var med i toppen av russisk seriefotball, men som etter økonomiske problemer i dag er redusert til en mindre klubb.
Historie
Murmanskkonvoiene var allierte skip med forsyninger til Sovjetunionen under andre verdenskrig. Skip i konvoi PQ 17 før utseilingen fra Hvalfjord. Mesteparten av konvoien ble senket av tyske ubåter og flyvåpen 4. juli 1942.
Stedet fikk bystatus i 1916, som den siste i Tsar-Russland, og var da så å si ubebodd. Planer om å opprette en havn på den isfrie nordkysten av Kola-halvøya hadde eksistert siden 1870-tallet og planer om jernbane siden 1890-tallet. Planene skyldtes Russlands ønske om å etablere en åpen, helårlig militærhavn i nord. De første byplanleggerne kom til Murmanområdet i 1912, og tre år senere ble havna grunnlagt som «Semjonovskij».
Behovet for sikre forsyninger fra de allierte i Ententen under den første verdenskrigen gjorde at planene om en by ble realisert. Planen baserte seg på en rapport ført i pennen av jernbaneminister Aleksandr F. Trepov i juni 1916. Byen fikk først navnet Romanov-na-Murmane etter navnet på det russiske tsardynastiet Romanov. Etter februarrevolusjonen i 1917 og avviklingen av monarkiet ble byens navn endret til Murmansk. Murmansk fikk jernbaneforbindelse i 1917, som verdens nordligste.
Murmansk ble okkupert av det allierte ekspedisjonskorpset i 1918, og i 1919 tok hvitegardistene over makten. I 1920 inntok Den røde hær byen.
Oppbyggingen av byen
Tidlig på 1920-tallet hadde byen bare 2 500 innbyggerne som bodde i provisoriske trehus, ombygde jernbanevogner, arbeidsbrakker og skur. Med endringer i den administrativ-territorielle inndelingen i Sovjetunionen ble Murmansk fra 1921 senter i fylket (oblastet) med samme navn. På midten av det samme tiåret satset de sovjetiske sentralmyndighetene på utbygging av havna. Fiskeriene og verftsindustrien vokste sterkt. Den første trålerflåten i den nye sovjetstaten ble etablert i Murmansk i 1920. Siden 1933 har Murmansk vært base for forsynings- og verftsindustrien, både for militær og sivil flåte i det nordvestre Russland. Polarinstituttet for havfiske og oseanografi ble opprettet i 1921 og en fiskerifagskole i 1932. En hermetikkfabrikk startet opp året etter. På havnen hvor man tidligere utelukkende hadde sett militære fartøyer og krigsskip, ble det nå opprettet en fiskerihavn som raskt utviklet seg, og i løpet av få år ga forsyninger til andre regioner i Sovjetunionen
I 1939 ble Murmansk laste- og passasjerskiprederi opprettet. Byen opplevde en formidabel befolkningsvekst, fra 9 000 i 1926 hadde Murmansk i 1939 117 000 innbyggere. Fra å ha vært en forblåst utpost med små trehus, fikk byen sin første murbygning i 1927, og byen fikk raskt et sentrum i storslagen Stalin-arkitektur. Byen fikk permanent elektrisitetsforsyning i 1934 og systemet for sentraloppvarming av bygningene startet opp i 1939.
Andre verdenskrig
Ved inngangen til andre verdenskrig hadde byen opparbeidet seg cirka 120 000 innbyggere. Den 150 000 mann sterke tyske hæren som var stasjonert i nord, hadde ordre fra Adolf Hitler om å angripe og okkupere byen og Murmansk-havnen. Ifølge beregningene fra den tyske kommandoen skulle Murmansk bli tatt under kontroll i løpet av få dager.
Tyskerne angrep Kolahalvøya fra sine stillinger i Norge i juli og september 1941. På grunn av mangel på arktisk krigserfaring og mannskaper, rykket tyskerne bare frem noen kilometer før de ble stanset.
Etter at tyskernes landangrep mislyktes, angrep de fra luften. På enkelte dager kunne de gjøre opptil 17–18 raid med bombefly. Totalt i løpet av krigen utførte tyskerne 792 raid, og slapp cirka 185 tusen bomber mot byen, noe som gjorde at byen hadde krigens nest største tetthet av bombeangrep blant sovjetiske byer – nest etter Stalingrad.
Den tyngste bombingen var 18. juni 1942. Tyske fly slapp brannbomber mot en by som fremdeles hovedsakelig besto av trehus, noe som førte til at rundt ¾ deler av byen ble ødelagt.
Vest for byen – etter landangrepene i 1941 – fulgte en tre års stillingskrig fram til 7. oktober 1944, da tyskerne ble drevet på flukt inn i Norge igjen som følge av den sovjetiske hærens offensiv.
Murmansk havn var livsviktig for sovjetiske forsyninger under krigen, og mer enn fire millioner tonn forsyninger ble losset her, inkludert 5000 stridsvogner og mer enn 7000 fly. Murmanskkonvoiene var sterkt utsatt for tyske angrep fra ubåter og fly, blant annet fra baser i Nord-Norge. Over hundre handelsskip og 20 allierte krigsskip ble senket i konvoiene, og tyskerne mistet blant annet slagskipet Scharnhorst. Murmansk ble utsatt for tallrike flyangrep.
Som takk for forsvaret mot tyske tropper under andre verdenskrig ble Murmansk by tildelt tittelen «helteby» den 6. mai 1985.
Gjenoppbygging
Etter andre verdenskrig, i november 1945, ble det nasjonalt besluttet gjenoppbygging av femten byer rundt i landet, i tillegg til Moskva og Leningrad. Ett hundre millioner rubler ble avsatt til gjenoppbygging og utvikling av Murmansk.
I de første årene etter krigen ble industribedrifter, infrastruktur og forsyningslinjer etablert, og det ble bygget en fjernsynsstasjon. Utover 1950-tallet skjøt utviklingen fart med boligbygging og åpning av bedrifter. I 1952 var byen oppe på samme innbyggertall som før krigen, og i løpet av de neste ti årene hadde boligmassen tredoblet seg.
På 1990-tallet stoppet boligbyggingen opp, men tok seg opp igjen på 2000-tallet. Varehandelen har hatt kraftig vekst.
Byens navn
I Russland ble nordmenn tidligere kalt for «murmaner» eller «urmaner». Ordet «murman» stammer sannsynligvis derfor fra ordet «nordmann». Kysten av Barentshavet ble kalt «Murman», og dette inkluderte også grensestrøkene i Norge og hele Kolahalvøya. Navnet «Murmansk» kom derfor naturlig, som «en by på Murman».
Murmansk og Norge
Murmansks beliggenhet, bare 200 kilometer fra den norske grensen, gjør at mye av samarbeidet på tvers av grensen Norge-Russland foregår her.
Norge opprettet generalkonsulat i byen i 1992. I 2007 åpnet en norsk-russisk videregående skole i Murmansk.
Flere norske bedrifter har siden tidlig 1990-tall vært etablert i Murmansk. Under planlegging av olje- og gassfeltet Sjtokman på begynnelsen av 2000-tallet, blomstret det norske næringslivet opp i Murmansk, med etablering av flere fabrikker og avdelinger. Etter at Sjtokmanutbyggingen ble lagt på is rundt 2015, har mye av det norske næringslivet trukket seg ut.
Grensebyen Kirkenes opplever stor pågang av russisk shoppingturisme fra Murmansk. Gjennom Barentssamarbeidet foregår det et omfattende folk-til-folksamarbeid mellom Murmansk og Nord-Norge, særlig Øst-Finnmark.