norsk kulturpolitikk – Store norske leksikon (original) (raw)

Del av freskomaleri i Oslo Rådhus

Norsk kulturpolitikk utformes og gjennomføres hovedsakelig gjennom det offentliges engasjement på kulturområdet. Kulturpolitikk handler om å legge rammer og premisser for kunst- og kulturlivet gjennom lovgivning, finansiering og politisk-strategiske målsettinger som utvikler kultursektoren som en integrert del av samfunnsutviklingen.

I den nyeste kulturmeldinga fra 2018 heter det at «Kunst og kultur er ytringar med samfunnsbyggjande kraft, og kulturpolitikken skal byggje på ytringsfridom og toleranse. Kulturlivet og sivilsamfunnet er føresetnader for danning og ei opplyst offentlegheit, og dermed ei investering i demokratiet. Kulturen skal vere fri, med personleg engasjement og frivilligheit som grunnlag.»

Kulturpolitikken skapes og utøves av Kultur- og likestillingsdepartementet, Norsk kulturråd, noen andre statlige etater, fylkeskommunene og kommunene, og av kulturinstitusjonene selv. Private aktører deltar i kulturpolitikken som eiere og drivere, som sponsorer og mesener, og gjennom innspill i politiske prosesser. Som enkeltindivider kan vi utøve kulturpolitikk i liten skala som deltagere, utøvere og publikum, og som medlemmer av kulturorganisasjoner.

Kultursektoren

Enkelt sagt kan kulturøkonomien beskrives som tre delvis overlappende kategorier: kommersiell kultur, offentlig støttet kultur og frivillighetskultur. Kulturpolitikken er særlig opptatt av å begrunne og å innrette den offentlige støtten som gis til kultur, og derfor er det denne delen av kulturfeltet som oftest diskuteres som kulturpolitikkens område.

«Kultur» forstås i kulturpolitikken som kultursektoren i vid forstand. Kulturpolitikken omfatter både institusjoner, frie kunstnere og frilansere, og fritidskultur og frivillig sektor. Kultursektoren omsatte i 2018 for 39 milliarder kroner og sysselsatte 36 000 personer – dette ifølge kulturøkonomiprosjektet.

Gjennom kulturmeldingene i 1973 og 1974 ble det utvidede kulturbegrepet introdusert, slik at frivillig kulturarbeid, hobbyvirksomhet og idrett regnes som en del av kulturområdet.

Idrett i Norge er likevel et eget politikkområde. Idrett nevnes i liten grad i de nyere kulturmeldingene, og der det nevnes er det særlig som arena for fritidskultur og folkehelse i den kommunale kultursektoren. Den gjeldende idrettsmeldinga er Meld. St. 26 (2011–2012) Den norske idrettsmodellen. En planlagt ny idrettsmelding i 2021 ble utsatt fordi regjeringa var usikker på om man (i etterkant av koronaepidemien) hadde et godt nok kunnskapsgrunnlag.

Styringsbegrep i kulturpolitikken

Instrumentell kulturpolitikk

Skal kulturen og kulturpolitikken være fri kunst for kunstens egen skyld, eller skal kulturpolitikken brukes for å nå andre mål i samfunnsutviklinga? Dette er et tilbakevendende tema i diskusjoner om kunst- og kulturpolitikken.

Begrepet instrumentell kulturpolitikk brukes om en kulturpolitikk som skal oppnå andre mål, som for eksempel nasjonal identitet, bedre folkehelse, økt deltagelse eller integrering. Disse overordnede målene er i siste stortingsmelding: danning, demokratibygging og samfunnsbygging.

Professor i kulturpolitikk, Geir Vestheim, er en av flere som har diskutert dette. Vestheim oppsummerte slik: «Spissformulert kan ein seia at innanfor kulturpolitikkens forståingsrammer blir ideen om 'kulturens eigenverdi' ulogisk. Politisk sett har kulturen ingen isolert eigenverdi [...] dei verdiane som politikarane prioriterer og fremjar gjennom kulturpolitikken, [er aldri] verdiar som rettar seg mot dei kulturelle eller kunstnariske produkta eller prosessane, det er verdiar som skal ha betydning for mottakaren som lesar, lyttar, sjåar eller aktiv deltakar.» (Vestheim 2009)

Armlengdes avstand

I ordbøkene beskrives en «armlengde» som en avstand i overført betydning. Uttrykket brukes i sammenhenger hvor man ønsker å beskrive et samarbeid med respekt for den andre partens integritet.

Mengden av kunst og kultur som finansieres, er regulert gjennom offentlige budsjett, men det er et anerkjent ideal at politiske myndigheter ikke skal påvirke innholdet i kulturproduksjonen. Dette kalles prinsippet om armlengdes avstand.

De myndighetene som bevilger midler til kunstfeltet, skal ikke ha ansvar for å velge ut hvilke utøvere eller tiltak som skal motta støtte, eller hvilket repertoar som skal gjennomføres. Myndighetene skal ikke instruere i spørsmål som innebærer et kunstfaglig eller kulturfaglig skjønn.

I Norsk kulturråd gjennomføres dette ved at det er ulike utvalg, sammensatt av representanter fra de respektive kulturfeltene, som fordeler de statlige bevilgningene.

Kulturpolitikkens historie

Nasjonalgalleriet

Operaen i Oslo

De eldste kulturinstitusjonene, i vid forstand, er kirken og skolene. Gjennom 1700- og 1800-tallet vokste det fram flere nye former for statlige og private institusjoner og organisasjoner: teatre, orkestre, Fortidsminneforeningen, Nasjonalgalleriet, Norsk Folkemuseum og andre museer, kunstforeninger, kunstnerutdanning i regi av Johan Fredrik Eckersberg, kunstnerlønn og idrettsforbund. I tiårene før unionsoppløsningen i 1905 var etableringen av en nasjonal identitet en hovedsak i norsk kulturpolitikk og i politikken generelt.

Etter århundreskiftet kom Riksantikvar-embetet i 1912, Norsk rikskringkasting i 1933 og politikk for film og kino, folkehelse og fritid. Folkebibliotekene fikk sin første lov i 1935, og samme år ble den første teaternemnda opprettet for å utforme en teaterpolitikk.

Et sterkere statlig kulturpolitisk engasjement vokste frem etter andre verdenskrig, blant annet ved opprettelsen av Riksteatret (1948), Riksgalleriet (1953), Norsk kulturråd og innkjøpsordningene for litteratur (1964) og Rikskonsertene (1967).

Ordningen med kunstnerlønn ble avviklet i 1963 og erstattet av garantiinntekter og kunstnerstipendier. Dette regnes som et systemskifte fra en premierende til en stimulerende kunstnerstøtte-politikk.

Gjennom de første kulturmeldingene fra 1973 og 1974 og kunstnermeldingen fra 1976 tok det offentlige på seg et mer forpliktende samlet ansvar på kulturområdet. Samtidig ble det «utvidede kulturbegrep» introdusert, slik at frivillig kulturarbeid, hobbyvirksomhet og idrett regnes som en del av kulturområdet.

Siden 1970-årene har hovedmålet for kulturpolitikken vært å medvirke til å bygge et kvalitativt rikere samfunn. Det legges større vekt enn før på kulturarbeid i distriktene og på tiltak for samfunnsgrupper som tidligere ikke var prioritert i kultursammenheng. Samtidig som verdien av kulturell egenaktivitet er blitt understreket, anses det som viktig å styrke grunnlaget for kunstnerisk produksjon, blant annet ved å gi kunstnerne bedre arbeidsvilkår og bedre muligheter til å distribuere sin kunst.

Kulturdepartementet ble opprettet av regjeringen Willoch i 1981, ved at Kirke- og undervisnings-departementet ble delt. Oppgavefordelingen mellom de to departementene har skiftet med ulike regjeringer, og med det også navnet. Med Willoch-regjeringen kom også en oppløsning av kringkastingsmonopolet.

Blant de største reformene siden 2000 har vært oppløsningen av statskirken, omleggingen av museumssektoren, etableringen av Holocaustsenteret og tilsvarende krigsminnesenter i alle landsdeler, og et kraftig løft i finansieringen av kultursektoren i årene 2005–2013. Antallet kommunale kulturhus økte i denne perioden.

Kulturløftet fra regjeringen Stoltenberg II ga en fordobling av kulturbudsjettene til vel 10 milliarder i 2013. Kulturløftet innebar en styrking av infrastrukturen på kulturfeltet, blant annet bygging av mange nye kulturhus. Enger-utvalget (Kulturutredningen 2014) pekte for det første på behovet for å prioritere kvalitetsdimensjonen, og for det andre på behovet for å styrke den kulturelle grunnmuren i kommunene: kulturskole og folkebibliotek.

De viktigste kulturbyggene i Norge etter 2000 er Operaen og Nasjonalmuseet.

Sentrale lover

Deichman Bjørvika, hovedbiblioteket i Oslo

Deichmans hovedbibliotek i Bjørvika i Oslo åpnet i 2020. Folkebibliotekene er et kommunalt ansvar.

Sentrale lover på kulturområdet er kulturloven (2007), åndsverkloven (2018), kulturminneloven (1978), bibliotekloven (1985), språkloven (2021), mediestøtteloven (2020), bibliotekvederlagsloven (1987) og kringkastingsloven (1992).

Kulturloven, eller Lov om offentlege styresmakters ansvar for kulturverksemd, ble vedtatt i 2007. Den er kort og generell, men slår fast at stat, fylkeskommune og kommune har «ansvar for å fremja og leggja til rette for eit breitt spekter av kulturverksemd, slik at alle kan få høve til å delta i kulturaktivitetar og oppleva eit mangfald av kulturuttrykk.»

En revisjon av kulturloven ble sendt ut på høring i april 2023. Et av hovedmålene i revisjonen er å lovfeste prinsippet om armlengdes avstand.

Kulturmeldingene og tilknyttede dokument

Kulturmeldingene er meldinger til Stortinget hvor regjeringen analyserer kultursektoren og formulerer mål for kulturpolitikken.

Den første kulturmeldinga ble lagt fram av kirke- og undervisningsminister Anton Skulberg i Lars Korvalds regjering i august 1973. Den ble etter regjeringsskiftet i oktober 1973 supplert av ei tilleggsmelding fra den nye regjeringen Bratteli.

Nedenfor listes de eksplisitte kulturmeldingene, noen sentrale meldinger for deler av kultursektoren, og den sentrale NOU-en fra Enger-utvalget.

Administrasjon av kulturpolitikken

Spelet på Stiklestad

Kultur- og likestillingsdepartementet har hånd om de fleste kulturspørsmål. Saker som gjelder kulturminnevern (herunder Riksantikvaren) ble i 1973 overført til Miljøverndepartementet. Saker som gjelder kirke og livssyn er fra 2021 lagt til Barne- og familiedepartementet. Utenriksdepartementet har hovedansvaret for støtte til formidling av norsk kultur i utlandet utenom Norden.

Statens viktigste organ på kulturområdet er Norsk kulturråd (opprettet 1964) som forvalter Norsk kulturfonds årlige statsbevilgning. For 2023 ble det bevilget 836 millioner kroner. Midlene går i stor grad til engangstiltak omkring i landet. Permanente tiltak fra Kulturrådet er blant annet innkjøpsordningene for litteratur.

Andre virksomheter under Kulturdepartementet er Kulturdirektoratet, Norsk tipping, Likestillings- og diskrimineringsombudet, Arkivverket, Kulturtanken, KORO – kunst i offentlige rom, Nidarosdomens restaureringsarbeider, Riksteatret, Medietilsynet, Nasjonalbiblioteket, Norsk filminstitutt og Språkrådet.

Det offentliges virkemidler i kulturpolitikken omfatter

Et viktig element i kulturpolitikken i 1970-årene var desentralisering av oppgaver og delegering av ansvar for løsningen av dem fra staten til de andre forvaltningsnivåene. Dette har ført til at alle kommuner og fylkeskommuner har en kulturetat/kultursektor, noen også med egne politiske organ.

Ansvaret for offentlige tilskudd til kulturpolitiske tiltak er delt mellom staten, fylkeskommunene og kommunene. I prinsippet har staten ansvaret for nasjonale og landsomfattende tiltak, fylkeskommunene for regionale tiltak og kommunene for lokale tiltak. Men fortsatt engasjerer staten seg også direkte med støtte til en rekke regionale og lokale kulturoppgaver, blant annet til kulturbygg, teatre, symfoniorkestre, museer, festspill og liknende.

I 1990-årene ble fordelingen av det økonomiske ansvaret for kulturstøtte mellom stat, fylkeskommuner og kommuner nærmere presisert ved at staten tok det økonomiske eneansvaret for en del større kulturinstitusjoner.

Noen institusjoner, såkalte knutepunktinstitusjoner og region-/landsdelsinstitusjoner, fikk delt finansiering mellom staten på den ene siden og regionale og lokale myndigheter på den andre. Regional andel er vanligvis 30 prosent av det samlede offentlige tilskuddet, men det hender at den kan være 20 eller 40 prosent. I en tredje gruppe kom institusjoner der kommuner og fylkeskommuner fikk det økonomiske ansvaret.

Organisasjonene

Organisasjonene i kulturfeltet spiller en aktiv rolle i kulturpolitikken. Som interesseorganisasjoner gir de innspill i høringer, deltar i utredninger og bidrar til utforming av kulturpolitikken. Kunstnernes organisasjoner deltar også i sakkyndige utvalg og stipendkomiteer, som en del av arbeidet med å ivareta armlengdes avstand-prinsippet. Noen kunstnerorganisasjoner er Norske Billedkunstnere, Forfatterforeningen, Norsk Skuespillerforbund, Norske Dansekunstnere og Norsk Filmforbund.

Bransjeorganisasjoner med sammensatt oppdrag er blant annet Norsk teater- og orkesterforening, som både er interesseorganisasjon, arbeidsgiverorganisasjon og fagnettverk, Norges Museumsforbund og Den norske Forleggerforening. Noen paraplyorganisasjoner har en rolle som distributør av statlig støtte innad i sin sektor, blant annet i idretten.

Andre organisasjoner samler utøvere innen frivillig sektor, eller fungerer som laug, nettverk og interesseorganisasjoner for sin del av kulturfeltet. Blant disse kan nevnes Norsk musikkråd og Norges kulturvernforbund.

Minoriteter

Heddaprisen 2016

Kulturelt mangfold og inkludering har i økende grad vært et tema i norsk kulturpolitikk siden 1990-åra. Strategien har vært todelt, dels ved å etablere kulturinstitusjoner og kulturarenaer for minoritetene, dels ved å utfordre de etablerte kulturinstitusjonene til å opptre inkluderende.

Eksempler på minoritetenes arenaer er Beaivváš Sámi Našunálateáhter, Saemien sijte, Romano Kher – romsk kultur- og ressurssenter, Norsk skogfinsk museum i Solør, Interkulturelt museum på Grønland, Kainun institutti – kvensk institutt og Skeivt arkiv.

Eksempler på integrerende praksis er skuespillerutdanninga som Det Norske Teatret etablerte i 2012, og repertoarpolitikken ved museer, teatre og festivaler. Da Nasjonalmuseet åpnet i 2022, var den samiske kunstneren Máret Ánne Saras verk Pile o´Sápmi Supreme fra 2017 gitt en framtredende plass i museets inngangshall.

Publikumsutvikling

Grieghallen

Konserthuset Grieghallen i Bergen ble tatt i bruk i 1978.

Kulturkonsumet er ujevnt fordelt i befolkningen, og det er forskjell på kulturelle bruksmønstre. Disse forskjellene faller sammen med ulikheter i sosioøkonomiske faktorer som utdanning, yrke, lønn, bosted og landbakgrunn. Dermed blir distribusjon av kultur, ifølge Mangset/Hylland, også «et spørsmål om potensiell utjevning og/eller reproduksjon av sosiale forskjeller».

Innvevd i denne diskusjonen kommer også spørsmålet om hvilke samfunnsgruppers kultur som støttes, og hvem som har definisjonsmakt for hva som er god og støtteverdig kultur.

Publikumsutvikling er en teori og til dels en metode for hvordan kulturinstitusjonene forholder seg til publikummet sitt, både som aktive brukere og som mulige fremtidige brukere. Det beskrives som en metode for å inkludere underrepresenterte grupper i kulturlivet, og som å jobbe strategisk for å engasjere ulike publikumsgrupper med ulikt innhold. Metodikken handler både om flere brukere, økte inntekter, økt brukermangfold og et publikum som omfatter flere sosiale grupper.

Institusjonene kan ved dette få større legitimitet og oppslutning for sin virksomhet. Oslo-Filharmoniens konsertturné Oslo-Filharmonien i nabolaget i 2019 var et eksempel på publikumsutvikling som aktivt oppsøkte de bydelene som hadde lavest publikumsandel på orkesterets ordinære konserter.

Kunstnerøkonomi

Kunstnere som arbeider som frilansere, har lavere inntekt enn gjennomsnittet i den norske befolkningen. Særlig har kunstnergrupper med høy grad av frilansere (bildekunstnere, dansere) lav inntekt fra sin kunstneriske virksomhet, mens kunstnergrupper med stor andel ansatte i faste stillinger (skuespillere) har gjennomsnittsinntekt på linje med folk flest.

Mange kompenserer for lav inntekt fra kunstnerisk virksomhet ved å ha annet arbeid, eller ved å ta oppdrag med kunstnerisk tilknyttet virksomhet. Mange kunstnere har også stipend. Kunstnerstipend kan gis for 1–5 år av gangen, for eldre, etablerte kunstnere opp til 10 år. I 2022 ble det tildelt 549 slike stipend.

I kunstnermeldinga fra 2022 heter det at «Kunstnarpolitikken må innrettast slik at han legg til rette for produksjon og utvikling av eit breitt spekter av kunstuttrykk og kunstsjangrar. Kunstnarpolitikken kan ikkje sikre at alle som vil det, kan leve som fulltidskunstnarar, men politikkutforminga skal bidra til at fleire kunstnarar får rimeleg betalt for arbeidet sitt. Offentleg støtte, som statlege stipend og støtteordningar, kompenserer for ein avgrensa marknad og medverkar til eit breitt og mangfaldig kulturtilbod. Det gjev kunstnarar inntekter og økonomisk tryggleik og tid til å skape, utvikle og produsere kunst og kulturelle uttrykk og opplevingar, uavhengig av etterspurnaden i marknaden.»

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Kommentarer