Oslo havn – Store norske leksikon (original) (raw)
Vippetangen i Oslo, 2014
Oslo havn er havneområdet innerst i Oslofjorden. Det strekker seg fra Hjortnes og Filipstad i vest til Ormsundkaia i øst. Havna er Norges største offentlige gods- og passasjerhavn, og drives av det kommunale foretaket med samme navn, Oslo Havn KF.
Havnas historiske utgangspunkt lå på østsiden av Bjørvika og middelalderbyen Oslo. Etter en ødeleggende brann i august 1624, ble byen flyttet til vikens vestside der den nye byen Christiania ble etablert. Fra midten av 1600-tallet startet utvidelsen av områdene rundt havnas to første brygger, og fra slutten av 1850-tallet ble etablering av bryggeanlegg i Pipervika påbegynt. Rett før 1900 startet arbeidet med å knytte sammen havneområdene i øst og vest rundt foten av Akershus festning.
I januar 2000 vedtok bystyret i Oslo at så mye som mulig av havneområdene innenfor byens grenser skulle frigis til byutvikling. Dette såkalte «fjordbyvedtaket» innebærer at all havnevirksomhet skal overføres og konsentreres i Sydhavna, med unntak av utenlandsfergene og cruisetrafikken.
- Les mer: Oslo – historie
Havnas plassering er veldig sentral. Halve Norges befolkning er bosatt i områder som ligger innen tre timers kjøring fra havna.
Foretaket Oslo Havn KF
Logo – Oslo Havn
Oslo havnevesen ble i 2004 omdannet til det kommunale foretaket Oslo Havn KF, som er overordnet ansvarlig for driften av havna, og for myndighetsutøvelse i kommunens sjøområder etter havne- og farvannsloven.
Oslo Havn KF har sitt eget styre bestående av ti medlemmer hvorav seks er politisk oppnevnte representanter, én brukerrepresentant, ett fylkesoppnevnt medlem og to representanter fra de ansatte. Oslo Havn KF har om lag 100 ansatte, og hovedkontoret ligger på Vippetangen foruten lokaler og verksted på Sjursøya. Ingvar M. Mathisen er siden 2017 havnedirektør i Oslo.
HAV Eiendom AS er Oslo Havn KFs eget eiendomsselskap, og ble stiftet i 2003 for å utvikle havnas eiendommer.
I 2018 hadde Oslo Havn KF en omsetning på 323,4 millioner kroner og et årsresultat på 70,3 millioner etter at avskrivninger var foretatt med 57,1 millioner kroner. Samme år foretok Oslo Havn KF investeringsarbeider på i overkant av 101 millioner, blant annet ved etablering av landstrømanlegg.
Virksomhet
Pipervika i Oslo sannsynligvis på 1960- eller 1970-tallet, med Akers mekaniske Verksted i forgrunnen og rådhuset og sentrum i bakgrunnen.
Oslo Havn KF har ansvar for å stille havneanlegg som kaiarealer, lagringsplasser og bryggekontorer til rådighet for private virksomheter. Ved skipsanløp skal kaiplass stilles til disposisjon og for regulær linjefart. Faste kaianlegg er som regel leid ut til private virksomheter og linjeoperatører med langsiktige leieavtaler.
Virksomheten i havna er siden 2004 inndelt i to landdistrikter: Byhavna (tidligere Vesthavna) og Sydhavna. Byhavna strekker seg innenfor en tenkt rett linje fra Frognerkilen ved Hjortnes/Filipstad i vest til søndre Grønlia/Myggbukta i øst. Sydhavna er fellesbetegnelsen på de sammenhengende havnearealene som strekker seg videre østover fra Grønlia. Dette 600 dekar store arealet omfatter deler av Grønlia, Kongshavn med Alnaelvas utløp, Sjursøya, Kneppeskjærsutstikkeren og Ormsundkaia.
Det såkalte «fjordbyvedtaket», som ble vedtatt av Oslo bystyre i januar 2000, innebærer at all havnevirksomhet skal overføres og konsentreres i Sydhavna, for å frigi så mye som mulig av havneområdene til byutvikling. Det ble gjort unntak for utenlandsfergene og cruisetrafikk.
Oslo Havn KF har satt seg mål om å bli en av verdens første nullutslippshavner. Innen 2030 er målet å redusere CO2-utslippene med 85 prosent. Som de første av utenlandsfergene ble Color Lines ferger på Hjortneskaia tilsluttet landstrømanlegg i 2011. I desember 2018 sto et tilsvarende landstrømanlegg klar til bruk på Vippetangen, og etter ombygninger av fergene tatt i bruk av DFDS og Stena Line. Fergene i lokalruten til Nesodden gjennomgikk ombygging og gikk fra LNG til batteridrift i 2019.
Byhavna
Nylands mekaniske Verksted på Paulsenkaia i Oslo havn i 1961. Til høyre ligger Bispevika og til venstre Bjørvika. I dette området ligger nå Operaen og høyhusene i Barcode.
Nesoddbåtene legger til ved Thingvallakaia på Aker Brygge.
I overkant av 4,3 millioner passasjerer reiste med lokale og interkommunale ferger i 2018, via bryggeanleggene innerst i Pipervika. Fergeselskapet Norled AS drifter rutetrafikken med ferge og hurtigbåttrafikk til Nesodden, samt Vollen og Slemmestad, med utgangspunkt fra Thingvallakaia ved Aker Brygge.
Om lag 60 charter- og fjordcruisebåter med utgangspunkt fra Rådhusbryggene, betjente 128 000 passasjerer i 2018, elleve prosent mer enn året før. Hovedsesongen er fra mai til september.
Kystfiskere tilknyttet Indre Oslofjord Fiskerlag holder til ved Rådhusbrygge 4 med salg av fersk fisk og reker. I 2020 var kun tre fiskebåter tilknyttet denne virksomheten, en tilbakegang fra elleve båter i 2018.
Nordre Akershuskai er fast bryggeplass for veteranbåter i regi av Oslo Maritime Kulturvernsenter. Oslo havnepoliti holder til i Skur 30, et flytebryggeanlegg betjener etatens politibåter og tollvesenets tollkrysser.
Stiftelsen Christian Radich har fast tilholdssted i Skur 32 på Akershusutstikkeren, med fortøyningsplass for fullriggeren Christian Radich langs kaia.
Utenlandstrafikk
Filipstadkaia i Oslo i 1958, med Frognerkilen og Bygdøy i bakgrunnen. Til høyre sees «Kongen» og fra Bygdøy «Dronningen», som tilhører Kongelig Norsk Seilforening. På fjorden midt i bildet ligger Kongeskipet Norge.
Oslo er Norges største fergehavn, frem til mars 2020 betjente tre bil- og passasjerfergeselskaper daglige ruter til utlandet. Det norske rederiet Color Line operer to skip i en rute til Kiel i Tyskland, danske DFDS har to skip i en rute på København og frem til mars 2020 opererte det svenske fergeselskapet Stena Line ett fartøy i daglig rute mellom Oslo og Frederikshavn i Danmark. Det samlede passasjertallet for utenlandsfergene i 2018 var nær 2,4 millioner, en liten tilbakegang fra året før. Color Line benytter kaianleggene ved Hjortnes, mens DFDS og Stena Line benytter Revierkaia.
Cruisetrafikken bruker fire bryggeanlegg i Byhavna: Filipstad, Søndre Akershuskai, Vippetangen og Revierkaia. I 2019 besøkte 123 cruiseskip Oslo med til sammen 233 655 passasjerer om bord, det gjorde Oslo til landets sjette største cruisehavn.
Mellom 50 og 70 skip anløper Oslo havn i uken, i 2018 var det totale skipsanløp 2982 skip. For godstrafikken var veksten på 14 prosent fra året før.
Sydhavna
Sjursøya sørøst for Oslo sentrum er Norges største konteinerhavn.
I Sydhavna ligger Yilport Oslo som er Norges største og mest moderne containerterminal, med en kailengde på 665 meter og lagerhuskapasitet på 2600 kvadratmeter. Om lag 80 prosent av varene som ankommer havna i containere skal til Oslo og Østlandsområdet. Yilport Holding Inc., som overtok driften av containerhavna på Sjursøya fra 1. februar 2015, er et tyrkiskeid, internasjonalt firma med operatøransvar for en rekke havneterminaler i Europa og Latin-Amerika.
I 2019 var 259 000 TEU (tjuefots containerenheter) innom havna, en økning på knappe 30 prosent fra året før. Størstedelen av økningen er last fra Europa som tidligere ankom Norge med lastebiler. Terminalen har åtte RTG-kraner fra 2015, som både kan fjernstyres og styres manuelt fra en førerkabin, og fra sommeren 2021 tre nye helelektriske stablekraner til containerterminalen (Rubber Tyred Gantry Crane, RTG-kraner). I tillegg har terminalen fire store, elektriske nullutslipps STS (Ship-to-Shore) containerkraner som brukes til lasting og lossing av containere.
Gods i bulk
Operatører som håndterer våt- og tørrbulk besørger normalt for mottaksanlegg selv, mens Oslo Havn KF sørger for kaiplass.
Våtbulk er flytende produkter som blant annet transporteres i tanker. 40 prosent av Norges forbruk til drivstoff importeres over Sjursøya. Oljeselskapene Uno-X Forsyning AS, St1 Norge AS, Circle K Norge AS og Oslo Lufthavns Tankanlegg (OLT) AS er eiere av anleggene på området. Daglig går to 300 meter lange tog med flydrivstoff til Oslo lufthavn Gardermoen.
Tørrbulk er tørr last som transporteres løst i lasterom på skip, for eksempel korn, salt, sement og grus. Matkorn leveres til kornsiloen på Vippetangen mens andre tørrbulkprodukter ekspederes over Sjursøya.
Historie
Tjuvholmen i 1958, med Fred. Olsen-kaia i forgrunnen, Filipstad bak til venstre og Akers Mekaniske Verksted til høyre.
Seilskuter ligger i vinteropplag i Oslo havn i 1901, med Akershus festning og sentrum i bakgrunnen.
Bispevika sett fra Oslo Plaza i 2006. Sørengautstikkeren, der det nå er boliger, restauranter og Sørenga sjøbad, var fremdeles konteinerhavn. I bakgrunnen, lenger sør, ligger Kongshavn og Sjursøya. Til høyre er Operaen, som ble innviet i 2008, under bygging.
Oslo havn sett fra luften i 1933, i midten av havnebassenget ligger Hovedøya.
Oslo havns historie har sitt utgangspunkt i Bjørvika og handelsvirksomheten i middelalderbyen Oslo. Skipstrafikken over havna foregikk i den isfrie tiden av året, og eksport- og importhandelen ble hovedsakelig dominert av utenlandske skip.
Etter at middelalderbyen Oslo brant, og den nye byen Christiania ble etablert på vestsiden av Bjørvika i 1624, ble byens første brygger anlagt som forlengelser av to gateløp; Nordre brygge ut fra Vaterstrædet (Tollbugata) og Søndre brygge i forlengelsen av Raadhusstrædet (Rådhusgata). Bjørvika var svært langgrunn, strandlinjen lå langt inn i vår tids Oslo-gater og bryggene stakk derfor hele 250 meter ut i vika. Oppfylling av sjøgrunnen og anlegg av nye bryggeanlegg startet allerede før midten av 1600-tallet.
Ved inngangen til 1700-tallet var Christiania tollsted den største importhavna på Østlandet, handelsvirksomheten var i sterk vekst og trelasthandelen var byens viktigste inntektskilde. Trelasten ble lagret på de såkalte «bordtomtene» innerst i Bjørvika og på østsiden langs Akerselva, og skipet ut i prammer og lastet om bord i seilskipene som lå oppankret i Bjørvika.
I 1740 ble et pæleverk satt opp ved utløpet av Akerselva. Dette muliggjorde store utfyllingsarbeider på elvas vestside og ga nye lagringstomter for trelasten, i tillegg ble det dannet en frittstående, firkantet tange som fikk navnet Nyland. Et skipsreparasjonsanlegg som tidligere holdt til ved Nordre brygge ble i begynnelsen av 1780-årene flyttet til Nyland og dannet utgangspunkt for senere anlegg med mastekran og skipsreparasjonsverksted. I 1857 etablerte Nyland Mekaniske Værksted seg på Nyland, og ble en av byens største arbeidsplasser i løpet av 1800-tallet, og landets største skipsverft i 1900.
Ved overgangen til 1800-tallet hadde havna fått et større bryggeareal, og havnefronten mot Bjørvika var mer rettlinjet med en rekke større pakkhus.
De første dampskipsrutene i Norge ble etablert som sommerruter i offentlig regi fra 1827; en post- og passasjerrute fra Christiania til Kristiansand og en korresponderende rute fra Fredriksvern (Stavern) til Göteborg og København. På grunn av brannfaren fikk ikke de første dampskipene legge til ved bryggene i Christiania, de måtte ankre opp i Bjørvika. Først fra 1851 fikk dampskip legge til ved Tollbodbryggen, som da ble regnet som byens hovedbrygge. Det britiske rederiet Thos. Wilson, Sons & Co. (også kjent som Wilson Line) etablerte den første faste dampskipslinjen fra Christiania til utlandet i juni 1850, og opparbeidet en dominerende posisjon i ruten til Storbritannia, ikke minst i den lukrative emigrantfarten.
Fremveksten av industrivirksomheter langs Akerselva i løpet av 1860-årene bidro til etablering av regelmessige, norske dampskipsruter langs kysten og til europeiske havner, og Christiania og Østlandet ble Norges største importområde. Trafikken på havna økte kraftig og det ble en skrikende mangel på kaiplass i løpet av århundrets siste halvpart. Områder i Pipervika ble innlemmet i Christiania i 1859, og utfyllingsarbeider og utbygging av havneanlegg skjøt fart de neste tiårene, spesielt etter åpningen av Drammenbanen i 1872. Akers Mekaniske Værksted flyttet sin virksomhet til vestsiden av Pipervika mellom 1854 og 1857, og hadde rundt 630 ansatte i 1892.
Anlegget av Tingvallabryggen ble fullført i 1880 på vestsiden av Piperviken, og ett år senere benyttet skip fra den danske Thingvallalinjen bryggeanlegget i den første direkte emigrantruten mellom Skandinavia og New York.
I 1878 fikk Kristiania sin første isbryter, og skipstrafikken ble en helårsvirksomhet. Kristiania tiltrakk seg en rekke institusjoner og foretak mot slutten av 1800-tallet med tilknytning til handel og skipsfart, ved siden av nyetableringer innen bank, finansieringsinstitusjoner og meglervirksomheter. Veksten i landets skipsfart førte til etablering av en rekke nye dampskipsforetak og andre virksomheter i begynnelsen av 1900-tallet.
Overgangen til 1900-tallet brakte store endringer til havna i Kristiania, og veksten i byens skipsfartsnæring gjorde at byen i 1914 hadde tatt igjen Bergen som landets ledende sjøfartsby. Tidligere trebrygger ble erstattet av mer solide anlegg av betong og stein, og det ble anlagt havnespor til flere bryggeanlegg. Men kapasiteten langs byens brygger var sprengt og fartøy lå som oftest utenpå hverandre.
Etter en avtale med staten ble strandlinjen rundt Akershus festning overført til Kristiania kommune i 1897, og utvidelsen av havna rundt Vippetangen til Piperviksbryggene sto for det meste ferdig i 1919 med jernbanespor og havnekraner. Arbeidet med Utstikker 1 ble avsluttet i 1922, og to år senere sto et nytt lagerhus i fem etasjer ferdig, og ble i en årrekke utleid til Den norske Amerikalinje, men revet i 1981 i forbindelse med anlegget av den nye Revierbrygga som ble avsluttet i 1990.
De historiske bryggene i Bjørvika gjennomgikk store endringer da den nye Langkaia ble anlagt i årene 1906–1909. I 1919 var byggingen av det nye Havnelageret ferdig, som med sine 32 000 kvadratmeter var blant de største lagerbygningene i Europa.
I løpet av det første 20 årene av 1900-tallet ble det foretatt innkjøp og investeringer i kaianlegg på østsiden av Akerselva, som ble benyttet til lagring av blant annet kull. Lenger ut ble Grønlikaia anlagt i perioden 1907–1917, mens Grønliutstikkeren ble forlenget et par år senere og Ekebergkaia ble bygget over en treårsperiode fra 1911. I 1921 overtok havnevesenet Sjursøya som ble gjenstand for omfattende anleggsarbeider med nye kaianlegg til mottak av bensin og olje. I 1986 sto kaianlegget på Ormsund ferdig utbygget.
Kristiania kommune kjøpte nye områder på havnas vestside i 1915, men først i 1930-årene startet arbeidet med bryggeanlegg på Tjuvholmen, og i årene 1945–1954 ble Filipstadutstikkeren anlagt og leid ut til Wilhelmsens Linjeagenturer AS (Wilh. Wilhelmsen). Anlegget på Hjortneshavna sto ferdig i slutten av 1950-årene og fra begynnelsen av 1960-årene startet rederiet Jahre Line opp en bil- og passasjerfergerute til Kiel herfra.
På slutten av 1960-årene førte nye utfyllingsarbeider til endringer av havnefronten i Bjørvika. Nylands Verksted ble nedlagt i 1982 samtidig med Akers Verft (tidligere Akers mekaniske verksted) i Pipervika og anleggene revet. I 2003 ble Tjuvholmen solgt og i løpet av to år var 15 000 kvadratmeter gammel bebyggelse fjernet. Totalt sett er Oslos samlede kailengde, det vil si anlegg som har vært benyttet av handels- og passasjerskip, redusert fra elleve kilometer på det meste på 1990-tallet til om lag seks kilometer i 2020.
Les mer i Store norske leksikon
Eksterne lenker
Litteratur
- Ødemark, Erik (2018). Maritime Oslo. Fra vikingby til fjordby. Bok Circus.