Paul Gauguin – Store norske leksikon (original) (raw)

Paul Gauguin var en fransk maler. Han startet sin yrkeskarriere som bankmann og aksjemegler og endte med å bli en av malerne som endret maleriets historie.

Først 35 år gammel kom han til at han måtte vie seg helt og fullt til kunsten. Han brøt med sitt borgerlige liv og sin familie og ble etter hvert en sentral figur innen den nye kunstretningen som ble kalt syntetismen eller symbolismen. Han utviklet en egen ekspressiv stil med kraftige konturer og rene, sterke farger. Selv om han ikke var like personlig i sin stil som Vincent van Gogh, utviklet han på mange måter maleriet lenger i forhold til impresjonismen enn nederlenderen. Fra slutten av 1800-tallet bodde han på stillehavsøyer, blant annet Tahiti, hvor han malte en rekke betydelige malerier, gjerne med innfødte som motiv. Hans hovedverk er det store symbolistiske bildet Hvor kommer vi fra? Hva er vi? Hvor går vi?, som ble fullført i 1898.

Gauguin var sjømann i årene 1865–1870 og bankmann fra 1871. I 1873 giftet han seg med den danske Mette Sophie Gad. Gjennom en kollega ble han interessert i maleri, arbeidet på Académie Colarossi og stilte i 1876 ut på Salon de Paris. Hans maleri var i denne perioden amatørmessig, men røpet et artistisk temperament. Stilistisk lå han i sine landskapsbilder nær opp til Barbizonskolen. Han kom i kontakt med Camille Pissarro og impresjonistene.

I 1880 viet han seg helt maleriet og sa opp sin stilling i banken. Han dro med sin familie til København i 1885, ble separert og vendte tilbake til Paris. På utstillingen i 1886 fjernet han seg fra impresjonistene, dro til Pont-Aven i Bretagne, der han møtte Émile Bernard og Paul Sérusier. Samme år traff han van Gogh i Paris.

Etter et opphold i Panama og Martinique kom i 1888 det viktige andre oppholdet i Pont-Aven, oppholdet i Pouldu, der cloisonnismen og syntetismen ble til, og hans opphold i Arles sammen med van Gogh. Han fant nå frem til sin egen ekspressive stil med kraftige konturer, rene, sterke farger og faste fargeplan. Særlig i en rekke landskaper og skildringer av bondefolk kom dette frem. Fra denne tiden stammer bildene Bonjour Monsieur Gauguin, Jakobs kamp med engelen, Den gule Kristus og Golgata.

Gauguin sluttet seg i 1890 til de symbolistiske forfattere Stéphane Mallarmé og Paul Verlaine, og tiltrukket av naturfolks kunst, levesett og uttrykkskraft dro han til Tahiti i 1891. Han ble grepet av de sterke fargene, den enkle uttrykksformen og det ukompliserte livet, og en rekke betydelige malerier ble til: Hina Tefatou (Jorden og månen), Metamoe (Påfuglene) og Vahine note Vi. Hans kvinneskildringer fra denne tiden har en sjelden kraft og komposisjonell klarhet. På grunn av pengemangel vendte han hjem i 1893, men reiste allerede i 1895 tilbake til Tahiti.

Han ble alvorlig syk i 1896, mistet sin yndlingsdatter Aline, og året etter forsøkte han å ta sitt eget liv. Han begynte nå sitt hovedverk D'où venons-nous? Que sommes-nous? Où allons-nous? (Hvor kommer vi fra? Hva er vi? Hvor går vi?, fullført i 1898), et symbolistisk bilde av store dimensjoner. Gauguin forlot Tahiti i 1901 og slo seg ned på øya Hiva Oa (Dominique), der han på grunn av langt fremskreden sykdom bare kunne leve et par år.

Den siste delen av sitt liv var han også sterkt opptatt med å skrive. Allerede i 1892–1893 skrev han Ancien Culte Mahorie, og året etter begynte han Noa-Noa sammen med Charles Morice (1900, norsk oversettelse 1924 og 1948). I 1899 startet han de to bladene Les Guêpes og Le Sourire, som begge fikk en kort levetid, og i sine to siste leveår skrev han Avant et Après.

Gauguin arbeidet også med tresnitt og hadde allerede fra sin ungdom vært interessert i skulptur. Flere relieffer kjennes fra 1880-årene, likeledes keramikkarbeider, som gir ham en spesiell plass i brukskunstens historie.

Gauguin var en nyskaper innen moderne maleri. Han skapte cloisonnismen og syntetismen og ytet derved bidrag av grunnleggende betydning for fransk maleri. Han var en banebryter for symbolismen og rettet også oppmerksomheten mot naturfolkene, og var den første som viste hvorledes denne inspirasjonen kunne virke berikende på vesteuropeisk kunst.

Gaugin er representert i Nasjonalgalleriet i Oslo.