bank – Store norske leksikon (original) (raw)
Bank. Bygningene som huser verdens storbanker er ofte gitt både utforming og størrelse som skal legges merke til. I Hong Kong ligger flere slike dominerende bankbygninger, blant andre Hong Kong Bank fra 1986, tegnet av Norman Foster. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.
Tresnitt fra omkring år 1500 (1472−1531).
En bank er et økonomisk foretak som har til hovedoppgave å motta og yte kreditt gjennom innlån og utlån.
Norges bankvesen består av sentralbanken, Norges Bank, statsbanker og private banker, det vil si forretningsbanker og sparebanker. Dette svarer stort sett til det man finner i andre land.
I Norge er DNB den klart største forretningsbanken.
Ordet bank kommer av det italienske banco eller banca. Med dette siktes til bordet eller benken de italienske pengevekslere drev sin virksomhet på. Den norske versjonen kommer fra det tyske Bank.
Forretningsbanker og sparebanker
Etablering av sparebanker og forretningsbanker krever offentlig konsesjon, og deres virksomhet er underlagt statlig kontroll (som Finanstilsynet).
De har enerett til å motta innskudd fra «en ubestemt krets av innskytere», det vil si fra personer, foretak, organisasjoner, statlige og kommunale institusjoner, og de er forpliktet til å være med i et banksikringsfond.
Bankene deltar i sentralbankens betalingsavregning (bank clearing) og har rett til å holde konto i sentralbanken. I nødstilfelle kan de også oppta lån i sentralbanken, som skal være «långiver i siste instans» (lender of last resort).
I dag er forretningsbankene organisert som aksjeselskaper, men flere av dem ble startet som personlig foretak av en velstående privatperson – en bankier – som for eksempel John Pierpont Morgan jr., brødrene Rothschild, Carl Joachim Hambro og Nicolay August Andresen.
Sparebankene var opprinnelig selveiende institusjoner, men i flere land er de i senere år blitt omgjort til aksjeselskaper. Deres formål var å gi allmennheten en institusjon der de trygt kunne investere sine sparemidler, og der de kunne få lån til anskaffelse av bolig og av driftsmidler i jordbruk, fiske, håndverk og annen mindre næringsvirksomhet.
Forretningsbankene ble etablert for å gi private bedrifter en institusjon der de kunne oppta driftskreditt (korte lån) og plassere overskuddslikviditet. Kundekretsen var først og fremst bedrifter i industri, varehandel, gruvedrift, oljevirksomhet og skipsfart.
Ved stiftelsen må en forretningsbank ha en viss egenkapital. Den er skaffet til veie ved aksjetegning. Senere kan den være utvidet ved ny aksjetegning. I årenes løp blir egenkapitalen også økt ved at midler fra det årlige overskuddet legget opp i fond.
Sparebankenes egenkapital skriver seg fra en opprinnelig grunnkapital, senere fondsopplegg og ved utstedelse av grunnfondsbevis.
Som ledd i sikringen av bankenes soliditet har myndighetene fastsatt maksimalgrenser for bankenes utlån. Jo større egenkapitalen er, desto større kan utlånene være, og jo større de årlige fondsopplegg er, desto raskere kan banken vokse.
Etter bankkrisene i mellomkrigstiden har de fleste land pålagt bankene å skyte inn midler i banksikringsfond, som skal garantere at innskyternes midler ikke går tapt, helt eller delvis, når en bank er i krise.
Oppgaver
Kredittformidling
En hovedoppgave for bankene er kredittformidling, det vil si kanalisering av midler fra dem som har overskudd på penger (sparerne) til dem som trenger penger for å skaffe seg realkapital eller fordringer (investorene).
Gjennom sin kredittformidling overtar banken den risikoen som hefter ved en investering. Hvis låntakeren ikke klarer å betale renter og avdrag, vil tapet bli båret av banken, ikke av innskyteren.
Bankene skaffer seg midler til utlån ved innskudd fra egne kunder. I senere år er det også i de fleste land utviklet inter-bank-markeder, hvor den enkelte bank kan låne fra andre banker. I nødsfall kan banken også låne i sentralbanken.
Normalt vil en større del av innskuddene være kortsiktige, det vil si at innskyterne kan si dem opp og få kontanter ut øyeblikkelig eller etter kort tid. For å møte en situasjon med store uttak må en betydelig del av bankens utlån også være kortsiktige. Dessuten må banken ha en beholdning av likvide midler, som kontanter, anvisninger, innskudd i sentralbanken eller andre banker.
I normale tider vil det ikke oppstå uventede store uttak, og bankene kan derfor binde en del av sine utlån på lengre tid enn innskuddene. De kan omgjøre korte innskudd til lange utlån (kreditt-transformasjon).
Bankene utfører derved en viktig samfunnsmessig funksjon. De bygger bro mellom på den ene siden långivernes ønsker om en stor grad av disposisjonsfrihet over sine oppsamlede midler, og på den andre siden låntagernes ønsker om å sikre en stabil finansiering av sine investeringer i anlegg, bygninger, skip, maskiner, varelager, utdannelse og liknende.
Grunnen til at en slik transformasjon kan praktiseres, er at det hver enkelt dag bare er en liten del av innskyterne som tar ut penger på sine innskuddskonti, og at andre samtidig setter inn penger på sine konti. Dette er det vanlige ved betalingsoppgjør. For banksystemet som helhet vil det derfor i løpet av en kort periode vanligvis bare finne sted forholdsvis små endringer i den samlede innskuddsmassen.
Betalingsformidling
Foruten kredittformidling driver bankene betalingsformidling. I dag foretas de fleste betalinger i samfunnet ved overføringer fra en bankkonto til en annen, via sjekk, giro eller betalingskort. I løpet av en dag blir det tilført midler og trukket midler på kontiene i en bank. Disse transaksjonene har sine motposter i bevegelsene på innskuddskonti i andre banker. Forskjeller i trekk og tilførsler mellom bankene blir gjort opp ved daglige avregninger i sentralbanken.
Bankene kan skape betalingsmidler. Når en bank utbetaler et lån til en kunde, vil kunden som regel plassere en vesentlig del av beløpet på sin bankkonto. For banksystemet som helhet gjelder derfor følgende regel: Utlån skaper innskudd.
Da den enkelte bank bare får en mindre del av innskuddet, vil regelen ikke gjelde for denne. Bankens utlånsgrunnlag vil bare øke med den delen av innskuddet som settes inn i denne, men for alle banker under ett vil regelen gjelde.
Siden betalingsoppgjør kan finne sted ved å overføre midler fra en innskuddskonto til en annen, kan bankinnskudd betraktes som betalingsmidler. Ved å øke sine utlån kan bankvesenet øke folks tilgang på betalingsmidler; bankene skaper betalingsmidler.
Andre tjenester
Forretnings- og sparebankene utfører også andre tjenester. De stiller garanti for at en låntaker oppfyller sine forpliktelser, oppbevarer og forvalter verdigjenstander, leier ut bankbokser og omsetter verdipapirer. Dessuten gir de sine kunder råd i finansielle spørsmål.
Bankstruktur og bankregnskap
Etter andre verdenskrig har det i alle industriland skjedd en markant konsentrasjon blant både forretningsbanker og sparebanker. Gjennom oppkjøp og sammenslutninger er tallet på selvstendige banker blitt redusert. En slik konsentrasjon har stort sett skjedd innenfor hver bankgruppe, men det finnes også eksempler på at forretningsbanker har overtatt sparebanker.
Ved å etablere virksomhet i flere land er de største bankene i stigende grad blitt multinasjonale. Dessuten har store forretningsbanker utviklet seg til finanskonsern ved å erverve finansieringsselskaper, kredittforeninger, forsikringsselskaper, meglerforetak og andre finansforetak. Ledelsen har ment at det er mer lønnsomt å drive i stor skala og i stor bredde enn i liten.
Som private foretak må bankene være lønnsomme. Inntektene må overstige kostnadene. Den viktigste inntektsposten er rentenettoen, det vil si differansen mellom bankens renteinntekter av utlån og plasseringer, og bankens renteutgifter til innskytere og långivere.
I tillegg kan banken ha inntekter fra handel med valuta og verdipapirer, garantier gitt til kunder, eiendomsmegling og liknende. Banken har også kostnader som lønn til de ansatte, husleie og andre driftskostnader, og differansen mellom inntekter og kostnader utgjør driftsresultatet.
For å komme frem til bankens årsresultat må driftsresultatet reduseres med tapsavsetninger. Disse skal foretas etter myndighetenes regler og dekke konstaterte og påregnelige tap på bankens utlån og plasseringer.
Når banken har overskudd, kan dette pløyes tilbake i banken gjennom fondsopplegg eller utbetales som utbytte til eierne, altså aksjonærer og eiere av grunnfondsbevis. Hvis resultatet er negativt, vil eierne vanligvis ikke få utbytte, og tapet må dekkes ved å tære på opplagte fond.
Egenkapitalen er differansen mellom bankens eiendeler og gjeld, det vil si mellom utlån og plasseringer i innenlandske og utenlandske verdipapirer, i bankbygninger og andre eiendommer på den ene siden, og innskudd og innlån på den andre.
Størsteparten av eiendelene er bankens utlån. Den største gjeldsposten er kundenes innskudd og lån. Egenkapitalen består av aksjekapitalen, grunnfondskapitalen og opplagte fond.
Risiko
Til hver av de store postene i bankens balanse er det knyttet risiko. Den viktigste er kredittrisikoen, det vil si risikoen for at låntakerne ikke klarer å betale renter og avdrag på sine lån. Når dette er tilfellet, får ikke banken sine renteinntekter, og verdien av utlånet blir redusert, eventuelt helt tapt. Om mange nok ikke betaler sine renter og avdrag på samme tid kan det oppstå en bankkrise.
På plasseringer og lån i valuta har banken en kursrisiko. På samme måte vil bankens eiendommer representere en risiko; deres verdi vil variere med eiendomsprisene. Banken tar også en renterisiko på de lånene den tar opp som ikke har fast rente. Hvis renten blir satt opp i løpet av lånetiden, vil banken få større kostnader.
Etter tidligere tiders turbulens i markedene er bankene blitt stadig mer opptatt av å redusere risikoen. De søker å unngå valutarisikoen ved å ha forpliktelser og plasseringer i samme valuta, og renterisikoen ved å ha samme løpetid og rentevilkår på innlån og utlån.
Historikk
Det moderne bankvesenet er av italiensk opprinnelse, men dets røtter går lenger tilbake. Overføring av penger og oppbevaring av betrodde midler finner man allerede i det gamle Babylon (500-tallet før vår tidsregning), Hellas og Roma.
Også i middelalderen og enda lenger frem i tid spilte pengevekslerne en stor rolle fordi myntforholdene var så skiftende. Særlig utviklet italienerne denne typen forretning og utbredte den til andre land. Etter sin opprinnelse ble disse italienere kalt lombardere, og bankenes gate i London City, Lombard Street, er oppkalt etter dem.
De drev særlig én type lånevirksomhet – kortsiktige utlån mot håndfast pant – som kom til å gå under navnet lombardlån. De benyttet også veksler i utlånsvirksomheten. For øvrig var vekselérforretning i eldre tider ofte forbundet med gullsmedhåndverket.
Den første offentlige banken var Banco di Rialto i Venezia, som ble opprettet 1587. Snart fulgte banker i Amsterdam, Hamburg og Nürnberg. På 1600-tallet begynte en ny utvikling av bankvesenet. Engelske gullsmeder tok imot edelt metall og kvitterte med å utstede betalingsbevis som tjenestegjorde som sedler.
I tilknytning til de store, engelske handelshusene oppstod det merchant banks. Den første seddelutstedende banken ble etablert i Sverige i 1661. Deretter fulgte Bank of England i 1694 og den tilsvarende i Skottland året etter. De fikk avgjørende betydning for utviklingen av det moderne seddel- eller sentralbanksystemet.
Med industrialismens fremvekst oppstod behovet for banker som kunne betjene større bedrifter. Bankene ble organisert som aksjebanker fordi det gjorde det lettere å skaffe den nødvendige grunnkapitalen. Bankenes formål var å skaffe bedriftene både kortsiktig driftskreditt og langsiktige lån til investeringer.
«Kredittbankene» blomstret særlig i England og Nederland, mens Frankrike etablerte investeringsbanker – crédit mobiliers – som ble mønster for tilsvarende banker i andre land.
På 1800-tallet fikk alle typer bankvirksomhet et veldig oppsving, og en mengde særegne bankformer ble utviklet. Området for bankenes virksomhet ble stadig utvidet, slik at det snart omfattet hele det økonomiske liv.
Samtidig skjedde det en sterk konsentrasjon. I 1844 var det mer enn 2000 banker i England. I 1913 var tallet kommet ned i 43 og etter andre verdenskrig regnet man først og fremst med «de fire store». Også i USA ble det en kraftig nedgang i antall selvstendige banker. Dette skyldtes ikke minst krisen i mellomkrigstiden. Av de omtrent 30 000 bankene som eksisterte i 1922, opphørte vel 10 000 i løpet av kriseårene.
Etter andre verdenskrig er det etablert en rekke internasjonale investeringsbanker. FNs bank, Verdensbanken, som ble opprettet i 1946, er blitt fulgt av flere regionale utviklingsbanker. De skal gi lån til offentlig infrastruktur som veier, kaier, vann, elektrisitet med mer, og til private bedrifter for å stimulere den økonomiske veksten i fattige land.