Ribe – arkeologisk – Store norske leksikon (original) (raw)

Ribe på Sønderjylland i Danmark regnes for å være Nordens første by, og var én av mange emporier på kysten av Nordsjøen og Østersjøen.

Senest fra midten av 700-tallet fantes det en fast, bymessig bebyggelse med tilhørende håndverksaktivitet på stedet, men utparsellering og organisering av et systematisk nettverk av parseller langs Ribe Å fant sted allerede omkring 710, og markedsaktiviteten går enda noen år lenger tilbake i tid. Det har vært foreslått at utparselleringen var et kongelig initiativ, men dette er usikkert. Trolig har det vært en fase med sesongvise markeder før den faste bebyggelsen ble etablert. I tilknytning til bebyggelsen fantes én eller flere gravplasser; de eldste er kremasjonsgravene fra 700-tallet. En gang på begynnelsen av 800-tallet ble bebyggelsen avgrenset mot øst gjennom at det ble anlagt et dike.

I Ribe foregikk den første utmyntingen i Skandinavia på 700-tallet, og det foregikk masseproduksjon av relativt enkle produkter som smykker og kammer. Berdals-spennene fra Ribe finner vi for eksempel igjen i graver på norskekysten.

Selv om det har vært gjennomført omfattende arkeologiske utgravninger i Ribe siden 1950-årene, har det blitt påvist svært få bebyggelsesspor fra 900- og 1000-tallet, slik at det fra arkeologisk ståsted har vært stilt spørsmål ved om det er direkte kontinuitet mellom den tidlige vikingtidens emporium og middelalderbyen som er kjent fra skriftlige samtidskilder på 1100-tallet.