Solutréen – Store norske leksikon (original) (raw)
Solutréen er en steinalderkultur som har navn etter den franske landsbyen Solutré nær Mâcon i departementet Saône-et-Loire. Boplassen ligger ved foten av en bratt kalksteinsklippe.
Faktaboks
Uttale
sålytreˈɛ
Fra 1866 har tallrike arkeologiske utgravninger funnet sted. De eldste funnene stammer fra den såkalte aurignacien-perioden. De yngre funnene, som har gitt kulturen navn, er preget av en høyt utviklet flintteknikk. Solutréen dateres til tidsrommet mellom aurignacien og magdalénien, og er særlig utbredt i Frankrike og Spania.
Fra helleren Laugerie-Haute i Dordogne har man C-14-dateringer av Solutréen til 19 000–18 000 fvt., altså eldre steinalder. Menneskene har drevet storviltjakt, og måltidsrestene omfatter således rein, villhest, urokse, hulebjørn og mammut.