Vestfronten – første verdenskrig – Store norske leksikon (original) (raw)

Soldater ved Somme

Slaget ved Somme i 1916 var et av de største slagene på vestfronten under første verdenskrig. Slaget har i ettertid preget den moderne forestillingen om første verdenskrig, spesielt i Storbritannia. Bildet viser en gruppe soldater fra Royal Irish Rifles i en grøft under slaget ved Somme. Datoen er antatt å være 1. juli 1916, den første dagen ved Somme, og enheten er muligens 1. bataljon Royal Irish Rifles (25. Brigade, 8. divisjon).

Vestfronten var krigsskueplassen i Vest-Europa under første verdenskrig. Vestfronten var en nærmere 650 kilometer lang front som strakte seg gjennom Frankrike og Belgia fra den sveitsiske grensen til Nordsjøen. Motstanderne langs vestfronten var de allierte, i hovedsak Storbritannia, Frankrike og Belgia, og sentralmaktene, i hovedsak Tyskland. Til tross for at første verdenskrig er å anse som en global konflikt, vil nok vestfronten med sine mange skyttergraver og masseslag stå sentralt i ettertidens forståelse av første verdenskrig.

Faktaboks

Også kjent som

engelsk Western Front

fransk Front de l'Ouest

tysk Westfront

Vestfronten ble etablert som frontlinje i løpet av høsten 1914 etter hvert som det tyske angrepet mot Frankrike og Belgia stoppet opp. Det første slaget ved Marne i september og det første slaget ved Ypres i oktober stanset ikke bare den tyske fremmarsjen, men markerte også starten på skyttergravskrigen i vest. Hverken tyskernes bruk av klorgass ved Ypres våren 1915, de harde kampene ved Verdun eller den britiske offensiven ved Somme i 1916 kom til å gjøre store endringer på frontlinjen.

USAs inntreden i 1917 på alliert side var en viktig faktor for utfallet av både kampene på vestfronten og krigen, da amerikanerne brakte inn nye ressurser og soldater som styrket de alliertes posisjon. Den mest betydningsfulle endringen på vestfronten fant imidlertid sted under den tyske våroffensiven i mars 1918, men den ble etterfulgt av en alliert motoffensiv, også kjent som hundredagersoffensiven. Det var denne allierte offensiven som til slutt skulle vise seg å være avgjørende for utfallet av krigen.

1914: En bevegelig krig

Tyske soldater sitter i en skyttergrav i Warneton i Belgia julen 1914. Tyskerne bygget et svært omfattende skyttergravsystem på vestfronten under første verdenskrig.

Tyske soldater i togvogn

Foto av tyske soldater på vei til fronten i 1914. På vogna står det blant annet «Tur til Paris» og «Ser deg senere på Boulevarden». I starten trodde alle at krigen ville bli kortvarig.

Krigen på vestfronten startet 2. august 1914, da Tyskland okkuperte Luxembourg og marsjerte inn i Belgia. Luxemburg, som var ute av stand til å forsvare seg, mistet det strategiske jernbaneknutepunktet Troisvierges. Samtidig avviste Belgia et tysk ultimatum om fri gjennomfart, noe som førte til tysk angrep på de belgiske forsvarsstillingene rundt Liège den 3. august. Dette markerte starten på det første større slaget i vest. Tyskland brukte omfattende artilleri, inkludert Tykke-Bertha kanoner, og klarte å bryte gjennom de belgiske forsvarene. Den 7. august tok tyske styrker under ledelse av general Erich Ludendorff kontroll over Liège, og de belgiske styrkene trakk seg tilbake mot Louvain.

Slaget ved grensene

Marne-slaget 1914

Franske soldater under det første Marne-slaget i 1914.

I etterkant av de første kampene fulgte det en rekke trefninger mellom den fremrykkende tyske hær og franske, belgiske og britiske styrker. Disse kampene i perioden 7.–24. august er blitt kjent som slaget ved grensene, da de fant sted langs grenseområdene i det nordlige Frankrike og Belgia.

Etter slagene ved grensene innledet de allierte en strategisk tilbaketrekning som senere er blitt kjent som «den store retretten», som varte frem til 5. september. Det allierte tilbaketoget var nødvendig for å unngå å bli omringet av de hurtig fremrykkende tyske styrkene, og den fortsatte inntil man nådde frem til elven Marne, like nordøst for Paris.

Kampene ved elven Marne fra 6. til 12. september var avgjørende for å stanse den tyske fremmarsjen og bidro til å endre krigens utvikling i vest. Slaget markerte slutten på Schlieffenplanen, den tyske angrepsplanen mot Frankrike. Den 5. september stod tyske avdelinger kun 15 kilometer fra Paris. Imidlertid hadde den hurtige tyske fremrykningen ført til et gap mellom de tyske styrkene, noe som ble utnyttet av franske og britiske styrker. Det allierte motangrepet tvang tyskerne til retrett, og førte til etableringen av en ny tysk forsvarslinje ved Aisne.

Kappløpet til havet

Tyske skyttergraver

Tyske soldater i skyttergraver ved elven Aisne i Frankrike, trolig i 1914.

Etter den tyske tilbaketrekningen ved Marne ble det tydelig at en rask seier ikke lenger var innen rekkevidde for Tyskland. Både de alliertes og sentralmaktenes militære ledelse innså nå behovet for å sikre sine respektive flanker. Det hele utviklet seg til et kappløp om å komme først frem til Den engelske kanal og de viktige havnebyene.

Etter hvert som styrkene beveget seg nordover, handlet sammenstøtene mindre om strategiske gevinster og mer om å utmatte fienden. Samtidig ble den bevegelige krigføringen erstattet med en skyttergravskrig etter at de militære lederne innså at flankemanøvrer ikke lenger var gjennomførbare ettersom fronten utvidet seg. Dette førte igjen til nye taktikker for å bryte stillstanden langs frontlinjen. Artilleribombardementer ble lengre og mer intense i et forsøk på å bryte gjennom fiendens linjer, og de første tilfellene av skyttergravsraid ble gjennomført.

Det første slaget ved Ypres

I slutten av oktober nådde kappløpet mot havet sitt sluttpunkt med slaget ved den belgiske elven Yser. Dette ble etterfulgt av det første slaget om den belgiske byen Ypres fra 19. oktober til 22. november.

Det første slaget ved Ypres markerte på mange måter begynnelsen på skyttergravskrigen i vest. Slaget endte uavgjort. Sammen med det mislykkede kappløpet til havet førte dette til en stillstand langs vestfronten. Snart vokste det frem et intrikat system av skyttergraver som kom til å tvinge frem en reevaluering av eksisterende strategier og en anerkjennelse av at denne krigen ville være ulik noen tidligere krig i Europa.

1915: Den første skyttergravskrigen

Bevarte skyttergraver fra første verdenskrig i Diksmuide i Flandern i Belgia.

I 1915 ble det utkjempet et stort antall større og mindre slag langs vestfronten, da både de allierte og tyskerne gjorde flere forsøk på å bryte den fastlåste situasjonen. Intensiteten på trefningene kunne variere, men resulterte i daglig drepte og sårede. I denne perioden hadde våpentyper som maskingevær sammen med piggtråd og skyttergraver overtaket og ga forsvarerne en fordel, mens artilleriet ennå ikke var godt nok utviklet til å ha den gjennombruddskraften som trengtes for å bryte gjennom etablerte forsvarsstillinger.

I begynnelsen av året igangsatte Frankrike en større offensiv kjent som det første slaget om Champagne. General Joseph Joffre ledet angrepet, men til tross for intensive angrep ble offensiven stoppet 17. mars 1915. De franske tapene var på nærmere 200 000 soldater. Britene, under ledelse av feltmarskalk John French, startet en offensiv ved Neuve-Chappelle i mars, hvor britiske og indiske soldater kjempet sammen for første gang på vestfronten. Selv om offensiven oppnådde tidlig suksess, stanset også denne opp med britiske tap på rundt 13 000 soldater.

Både den franske og britiske offensiven gjorde seg erfaringer som skulle vise seg å bli et langvarig problem for begge sider. Den angripende styrken lyktes ofte med å bryte gjennom fiendens fremmere skyttergraver. Problemet oppstod når man forsøkte å gjøre noe med dette opprinnelige gjennombruddet. Det skulle visse seg å være ekstremt vanskelig, ofte på grunn av problemer knyttet til å bringe raskt frem både forsyninger og soldater, noe som igjen gjorde at fienden fikk sendt frem nødvendige forsterkninger.

Gass

Fotografi av tyske infanterister i en giftsky under første verdenskrig

Et av de verste nye stridsmidlene som ble tatt i bruk under første verdenskrig, var gass.

På tyske side var man i 1915 hovedsakelig opptatt av østfronten. Der vant de en rekke store seire over russiske styrker. I vest var man mer på defensiven. Tyskland igangsatte imidlertid ett større slag på vestfronten – det andre slaget ved Ypres. Planen var ikke å oppnå noen strategisk seier, men isteden å bruke vestfronten som et testområde for et nytt våpensystem: giftgass. Slaget åpnet 22. april, da tyskerne brukte klorgass mot de franske linjene ved Ypres. Angrepet drepte mange og skapte panikk, men resultatet var kun en mindre fremgang, uten noen strategisk betydning.

I slutten av september 1915 utførte de allierte et koordinert angrep på flere frontavsnitt. 25. september angrep Frankrike i både Champagne og Artois, samtidig som britene angrep ved Loos, blant annet gjennom bruk av klorgass. Selv om det var innledende fremgang, spesielt for franskmennene, stanset alle offensivene opp uten å nå sine ambisiøse mål.

1916: Masseslagenes år

Britiske soldater ved Somme i 1916

Fotografi av infanteri under de store slagene på vestfronten i 1916. Hundretusener ble meid ned under stormangrep mot mitraljøseild.

Året 1916 er regnet som de store masseslagenes år på vestfronten mens begge parter søkte etter et avgjørende gjennombrudd. Bruk av stadig mer og kraftigere artilleri, samt konsentrasjon av stadig større avdelinger med soldater, ble en utbredt strategi.

På tysk side var det generalstabssjef Erich von Falkenhayn som var hovedarkitekten bak det som skulle bli Tysklands eneste store offensiv langs vestfronten. Falkenhayn var bekymret over Tysklands strategiske stilling der man måtte kjempe på to fronter mot styrker som var langt flere enn hans egne, og samtidig måtte støtte sine svake allierte. I en slik situasjon, argumenterte Falkenhayn, var det umulig for Tyskland å vinne krigen. For ham var dermed det beste håpet å slå ut minst én av Tysklands fiender i vest.

Verdun

Slaget ved Verdun

Franske soldater i skyttergravene under slaget ved Verdun i 1916.

Den tyske strategien ved Verdun var å tvinge franskmennene til et kostbart forsvar og dermed svekke deres krigsevne. Det tyske angrepet startet 21. februar. Kampene kom til å vare i ti måneder med enorme tap, rundt 300 000 drepte eller sårede på hver side. I starten av offensiven var tyskerne nær ved å bryte gjennom de franske linjene, men det franske forsvaret, ledet av general Philippe Pétain, stoppet fremrykning og omorganiserte forsvaret. I tillegg krevde han offensiver andre steder for å avlede tyske styrker og lette presset på Verdun.

Somme

Slaget ved Somme 1916

Det anslås at rundt én million soldater ble drept i det første slaget ved Somme. I ettertid er slaget ansett som den største militære tragedie i moderne britisk historie, og blir ofte trukket fram som eksempel på det meningsløse ved krigføringen under første verdenskrig. Bildet viser døde tyske soldater i en skyttergrav, august 1916.

Slaget ved Somme, fra 1. juli til 18. november, var ikke bare de alliertes reaksjon på kampene ved Verdun, men var blitt avtalt som en felles anglo-fransk offensiv allerede i 1915. Douglas Haig, som erstattet general John French som øverstkommanderende, ledet angrepet. Slaget ved Somme ble et langvarig blodbad med en rekke individuelle slag, og resulterte i totalt 1,2 millioner drepte og sårede – 600 000 tyske, 400 000 britiske og 200 000 franske soldater. I ettertid har slaget ved Somme preget den moderne forestillingen om første verdenskrig, spesielt i Storbritannia.

På vestfronten ble 1916 det verste året for både tyske og britiske styrker. Tyskland mistet dobbelt så mange menn i vest i 1916 som i 1915. For Storbritannia var tapene så store at de oversteg størrelsen på den opprinnelige britiske ekspedisjonsstyrken som ble sendt i 1914. Kampene var preget av desperate forsøk fra begge sider på å oppnå et avgjørende gjennombrudd med en intensivering av krigen med storstilt bruk av artilleri og masseangrep.

1917: Utmattelse

Sort-hvitt fotografi

USAs inntreden i 1917 på alliert side var en viktig faktor for utfallet av både kampene på vestfronten og krigen, da amerikanerne brakte inn nye ressurser og soldater som styrket de alliertes posisjon. Amerikanske soldater med bajonetter klatrer over en forsvarsstilling i Frankrike i 1918.

I ettertid skulle 1917 fremstå som et vendepunkt for kampene på vestfronten. Tyskland var hardt presset, omringet av fiender, utsatt for en stadig mer ødeleggende blokade, og utslitte alliansepartnere som trengte støtte. For å oppnå en mulig seier, eller i det minste muligheten til å innlede forhandlinger, innså de at det var nødvendig å slå ut minst én av de allierte så snart som mulig. For Paul von Hindenburg og Erich Ludendorff, duoen som i stor grad styrte den tyske militærmaskinen, var det nå åpenbart at dette ville bli oppnådd i øst. Målet ble derfor å beseire Russland mens man fortsatte å forsvare seg i vest.

Tidlig i 1917 bestemt derfor tyskerne å overføre soldater østover, samtidig som de trakk sine styrker i vest tilbake til en ny, kortere, og forsterket forsvarslinje, også kjent som Hindenburglinjen.

Til tross for tilbakeslag i 1916 var de allierte lederne opptatt av å fortsette offensivene på vestfronten. Robert Nivelle, som overtok etter Joseph Joffre, ledet den ambisiøse Nivelle-offensiven i april ved Aisne-elven. Offensiven møtte sterk tysk motstand og førte til høye tap for franskmennene, med over 100 000 drepte eller sårede, uten noen fremgang. Misnøyen i den franske hæren etter den katastrofale offensiven førte til mytterier, hvor soldater nektet å delta i flere meningsløse angrep. Som et resultat ble Nivelle erstattet av Philippe Pétain, som lovet å avslutte offensiven og forbedre soldatenes velferd.

Slaget om Arras

Samtidig med Nivelle-offensiven innledet britene en offensiv ved Arras, også kjent som det andre slaget ved Arras. Planen var både å hjelpe franskmennene og å skaffe seg kontroll over den strategisk viktige Vimyhøyden, en oppgave som ble gitt til kanadierne. Angrepet startet den 9. april og viste seg å være en av de mer vellykkede offensiver. Selv om angrepet ikke lykkes med å bryte gjennom de tyske stillingene, inntok kanadierne Vimyhøyden, mye takket være militærstrategiske nyvinninger. En tilsvarende fremgang opplevde britene gjennom en serie offensiver i området rundt Ypres i juni, kjent som slaget om Mesen, da den strategisk viktige Mesenhøyden ble erobret.

Det tredje slaget om Ypres

Passchendaele

To overlevende kanadiske soldater passerer en død tysk soldat etter slaget ved Passchendaele. Kolorert fotografi fra november 1917.

I slutten av juli 1917 fornyet Douglas Haig den britiske offensiven ved Ypres, kjent som det tredje slaget om Ypres, som varte fra 31. juli til 10. november. Haig hadde igjen ambisiøse mål, men møtte utfordringer som lignet de ved Somme i 1916. Til tross for innledende fremskritt ble de allierte styrkene hindret av dårlig vær, vanskelige terrengforhold og sterk tysk motstand. Det er anslått at mellom 200 000 og 400 000 ble drept eller såret på hver side.

Noen uker etter Ypres gjennomførte britene en offensiv ved Cambrai, 20. november til 3. desember. Her brukte britene nærmere 450 stridsvogner, et nytt element i krigføringen på vestfronten. Til tross for tekniske problemer og tysk motstand, viste stridsvognene sitt potensial ved å bryte gjennom tyske linjer og avansere opp til åtte kilometer i enkelte sektorer. Imidlertid ble en tredjedel av stridsvognene tapt allerede første dag, og det tyske motangrepet reverserte de britiske fremskrittene. Slaget illustrerte både mulighetene og begrensningene ved pansret krigføring, og signaliserte at stridsvogner alene ikke kunne avgjøre krigens utfall.

1918: Kollaps og gjennombrudd

Slaget ved Somme 1918

En såret soldat får førstehjelp under det andre slaget ved Somme, september 1918.

Mark I

En Mark I-stridsvogn i aksjon under det andre slaget ved Somme i første verdenskrig.

Til tross for Russlands kollaps etter den bolsjevikiske revolusjonen i 1917 og den påfølgende Brest-Litovsk-traktaten i mars 1918 stod tyskerne fremdeles i fare for å tape krigen. Langs vestfronten var de allierte fremdeles ubeseiret og hadde millioner av soldater i felt. I tillegg hadde USA gått med i krigen på de alliertes side i april 1917. Både Ludendorff og Hindenburg visste derfor at hvis Tyskland skulle få til en gunstig fredsavtale, måtte de tvinge frem en større strategisk seier mot de allierte i vest. Dette førte til en siste desperat tysk offensiv i 1918.

Den tyske våroffensiven åpnet den 21. mars med et kraftig angrep mot de britiske styrkene ved St. Quentin, nordøst for den gamle Somme-slagmarken. General Ludendorffs mål var å bryte gjennom og isolere britene. I begynnelsen så det ut som om offensiven skulle lykkes, og i begynnelsen av april var tyske styrker kun seks mil unna Paris. Fremgangen førte imidlertid til at general Ludendorff endret sin strategi til et mye bredere angrep langs frontlinjen, noe som til slutt svekket den tyske offensiven. Tyskernes fremskritt stanset til slutt, delvis grunnet vanskelige terrengforhold på det gamle slagfeltet fra Somme.

Hundredagersoffensiven

Marne-slaget 1918

Franske soldater med maskingevær ved ruinene av en katedral nær Marne, under det andre Marne-slaget i 1918. Militærteknologisk var det store forskjeller mellom 1914 og 1918. Stridsvogner, tungt artilleri, maskingevær, giftgass og luftvåpen var i 1918 blitt en integrert del av de militære styrkene på begge sider av fronten.

I begynnelsen av august ble den tyske våroffensiven erstattet av en alliert storoffensiv, kjent som hundredagersoffensiven. Offensiven markerte et skifte i krigføringen der de allierte styrkene kombinerte bruk av infanteri, artilleri, stridsvogner og fly. Dette var en betydelig endring fra den tidligere skyttergravskrigen.

Under offensiven ble det utkjempet flere større slag som til sammen bidro til å presse tyske forsvarslinjer tilbake og tære på Tysklands krigskapasitet. I september brøt de allierte gjennom Hindenburglinjen, frigjorde Cambrai og sikret kontroll over Ypres. Den 26. september startet Meuse-Argonne-offensiven, den største amerikanske offensiven i krigen med over 1,2 millioner soldater involvert. Den allierte hundredagersoffensiven kulminerte til slutt med undertegningen av våpenhvilen i Compiègne den 11. november 1918, som markerte slutten på første verdenskrig.

Sentrale slag på vestfronten 1914–1918

1914

1915

1916

1917

1918

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer