skyttergrav – Store norske leksikon (original) (raw)
Østerrikske tropper i en skyttergrav i Karpatene 1916, i forbindelse med den russiske offensiven under første verdenskrig.
Tyske soldater sitter i en skyttergrav i Warneton i Belgia julen 1914. Tyskerne bygget et svært omfattende skyttergravsystem på vestfronten under første verdenskrig.
Bevarte skyttergraver fra første verdenskrig i Diksmuide i Flandern i Belgia.
En ukrainsk soldat bygger skyttergraver til forsvar mot russiske styrker utenfor Kharkiv i juli 2022.
En skyttergrav er en nedgravd stilling i bakken som brukes i krig. Massen som graves ut i en skyttergrav, legges opp som en voll mot fienden og er dermed både en beskyttelse for egne soldater og en støtte for egne våpen.
Skyttergraver forbindes først og fremst med stillingskrigen på Vestfronten under første verdenskrig, som i hovedsak var en skyttergravskrig. Skyttergraver er imidlertid blitt brukt i krig helt fra antikken og frem til våre dager. Krigen i Ukraina, fra 2022, utviklet seg i 2023–2024 til også å være en skyttergravskrig, der begge parter befestet stillinger langs relativt fastslåste frontlinjer.
Militær funksjon
Skyttergraver har hatt ulik utforming og funksjon, men er framfor alt en form for nedgravd beskyttelse (brystvern) – enten for kort tid (timer) eller for lengre tid (år). Hovedformålet med en skyttergrav er å gi beskyttelse for soldater ved fronten. Dekningen en skyttergrav gir, brukes enten til å holde en stilling (forsvare seg) mot en framrykkende motstander, eller som utgangspunkt for egne angrep.
En skyttergrav kan bestå av enkel dekning for et fåtall soldater eller komplekse systemer av graver (grøfter) med stillinger, dekningsrom og forbindelseskanaler for mange tusen soldater. De enkleste er grunne, der soldatene må ligger eller være i knestående stilling. Andre tillater at en kan stå og bevege seg oppreist.
Mer permanente former for defensivt forsvar er basert på samme prinsipp. Dette er forsvarslinjer med sammenknyttede fortifikasjoner, dels under og dels over jorda. Slike ble bygd, og til dels brukt, flere steder på 1900-tallet. Eksempler er den franske Maginotlinjen fra mellomkrigstiden og den israelske Bar Lev-linjen, bygd i Sinai etter seksdagerskrigen i 1967. I Norge bygde de tyske okkupasjonsstyrkene Lyngenlinjen i Troms under andre verdenskrig. Det norske forsvaret bygde Frøylinjen i det samme området under Den kalde krigen.
Historie
Skyttergraver i enkel form er like gamle som hæren i militærhistorien og er kjent tilbake til Romerriket. Der var det vanlig at romerske legioner omga leirene sine med skyttergraver som beskyttelse mot angrep. Senere er skyttergraver, i større eller mindre omfang, brukt i de aller fleste kriger.
Festningskrig
Utviklingen av militær taktikk, hvordan krig føres, har bidratt til hvordan skyttergraver er blitt utformet og brukt. I utgangspunktet var skyttergraver et statisk tiltak, og den tidlige utviklingen var nært knyttet til hvordan festningskrig ble ført og innføring av ildvåpen. Dette gjaldt særlig skyts som kunne bevegelige skyts, spesielt artilleri. Ildvåpnenes økende effekt og skuddtakt førte etter hvert til bruk av skyttergraver også under bevegelseskrig, for beskyttelse ved framrykking.
Mye av utviklingen av moderne fortifikasjoner, blant annet taktisk bruk av skyttergraver, tilskrives franske militære ingeniører på 1600-tallet. Blant dem var Sébastien Le Prestre de Vauban, som utviklet et system for bruk ved angrep på festninger. Suksessive paralleller (skyttergraver) ble forbundet med sikksakkgående løpegraver (forbindelsesgraver). Fra parallellene ble festningen beskutt av batterier og infanteri. Lengre skyttergraver lages gjerne i et sikksakkmønster for at en angriper som inntar den, ikke skal kunne skyte gjennom skyttergraven.
Omvendt ble det, for å hindre en angriper i å nå fram til festningsgraven, anlagt en lav jordvoll på gravens utside. Dette var en såkalt glacis, med dekket vei. Herfra kunne forterrenget beskytes.
Skyttergraver ble eksempelvis brukt under den spanske arvefølgekrigen (1701–1714), Krimkrigen (1853–1856) og den amerikanske borgerkrigen (1861–1865). I den sistnevnte tok begge sider i bruk skyttergraver. Beleiringen av Petersburg (1864–1865) pekes gjerne på som det tidligste eksempel på den type moderne skyttergravskrig som kom til å prege første verdenskrig. Skyttergraver som mer permanente installasjoner, for større styrker over lengre tid, stiller krav til den tekniske utførelse av byggverkene, og dette ble videreutviklet ved Petersburg. Deretter ble skyttergraver brukt blant annet under Boerkrigene i Sør-Afrika (1899–1902) og i Den russisk-japanske krig (1904–1905)
Første verdenskrig
Skyttergraver er aldri brukt i samme omfang som under første verdenskrig (1914–1918). På Vestfronten, særlig i Belgia og Frankrike, ble det på begge sider bygd et omfattende nettverk av skyttergraver og forbindelsesgraver, som ble anlagt i flere soner bak hverandre. Det var særlig den omfattende bruken av maskingeværer og artilleri som førte til økt beskyttelsesbehov. Det omfattende utbyggingen av skyttergraver førte til at dette for en stor del ble en statisk krigføring – en skyttergravskrig med liten bevegelse.
Skyttergravene ble da fast etablerte strukturer i feltbefestningen og forbandt de enkelte ildstillingene. Dybden var gjerne på rundt to meter, noe mindre i våte områder. Treverk og blikkplater ble brukt for å hindre at gravene raste sammen. Lemmer ble lagt ut i bunnen og sandsekker lagt oppe på kanten som dekning for skytterne. Mellom motstandernes skyttergraver var det et såkalte´ ingenmannsland, gjerne på 300–400 meter. Her ble det lagt ut piggtråd og miner for å forhindre fienden i å rykke fram og angripe, samtidig som det var passasjer som gjorde det mulig å patruljere området om natten.
Særlig Tyskland videreutviklet skyttergravene som feltbefestning, ofte med beskyttelsesrom for maskingevær bygd i betong. Etter hvert som mer avansert artilleri – og stridsgass – ble tatt i bruk, ble soldatene i skyttergravene mer sårbare. På den andre siden av frontlinjen lå også britiske soldater i skyttergraver, og mye av forståelsen for hvordan denne formen for krigføring artet seg, stammer fra historiske framstillinger av krigen fra britisk side. Til dette hører hvordan de sikkerhetsmessige og sanitære forholdene var, der soldatene var utsatt ikke bare for motstanderens militære angrep, men også for en rekke sykdommer.
Tre spesielle sykdomstilfeller er knyttet direkte til skyttergravskrigen:
- «Trench foot» (skyttergravsfot) var den vanligste, der lange opphold i vann gikk ut over blodomløpet i føttene og ofte førte til amputasjon.
- «Trench mouth» (skyttergravsmunn) førte til blødninger og infeksjoner og til at tenner måtte trekkes, som følge av dårlig hygiene.
- «Trench fever» (skyttergravsfeber) lignet på influensa, med feber og utmattelse.
Forholdene i skyttergravene stilte også krav til utrustning, også bekledning. Trenchcoat er videreført i moderne tid som et populært klesplagg og betyr altså «skyttergravfrakk», utformet for de britiske styrkene under første verdenskrig. De ble anskaffet og brukt av offiserer og befal – menige soldater hadde ikke lov til å bruke dem. Trenchcoatene hadde blant annet skulderklaffer for gradstegn og store lommer for kart.
Moderne bruk
Skyttergraver ble i liten grad bruk under andre verdenskrig (1939–1945) da framrykking og angrep i landkrigen mest ble ført ved hjelp av kjøretøy, blant annet stridsvogner, og fly.
I en rekke kriger etter andre verdenskrig ble skyttergraver brukt, ikke minst av militært underlegne styrker som kjempet mot en overlegen kolonimakt, som i Vietnamkrigen (1957–1975), og i Eritreas frigjøringskrig mot Etiopia (1961–1991). De er også brukt i mer konvensjonelle kriger som Koreakrigen (1951–1953), den første golfkrigen mellom Irak og Irak (1980–1988) og den andre golfkrigen (1990–1991) da Irak bygde ut omfattende forsvarslinjer med skyttergraver i påvente av det allierte angrepet, også mot framrykkende stridsvogner.
Krigen i Ukraina som brøt ut i februar 2022, har i flere deler av frontlinjen blitt en skyttergravskrig. I første omgang var det russiske styrker som bygget skyttergraver som svar på de ukrainske styrkenes motangrep, men senere har også Ukraina bygget denne typen forsvarsverk.
Forsvaret i Norge
Skyttergraver er lite brukt i Norge, men norske styrker i internasjonale operasjoner, særlig i Afghanistan, har ofte gravd seg ned – hovedsakelig for beskyttelse ved kortere opphold utenfor egen leir. Dette er imidlertid ikke skyttergraver i egentlig forstand.
Hæren driver fortsatt opplæring i etablering av enkle skyttergraver for beskyttelse. Dels gjøres dette av soldater ute på patrulje, dels av soldater fra Ingeniørbataljonen, ved hjelp av maskineri.
Hæren stiller fire krav til etablering av ildstillinger, inklusive skyttergraver:
- De må være et godt skjulested, hvor en kan bevege seg usett mellom skytestillingene i skyttergravsystemet.
- De skal gi god dekning (beskyttelse) fra innkommende, fiendtlig ildgivning.
- De skal ha et godt skuddfelt, altså være egnet til å beskyte fienden uhindret fra.
- De skal gi støtte til våpen fra kanten av skyttergraven og dermed en god skytestilling.