akantus – Store norske leksikon (original) (raw)

Akantus

Utsnitt av akantusmotiv fra korintisk kapitél i Tholos i Epidauros, tilskrevet Polykleitos den yngre (cirka 360 fvt.). I dag i Det arkeologiske museum i Epidauros, Hellas.

Akantus (dekor)

Akantus. Et korintisk kapitél der akantusblader er en viktig del av dekoren. Det arkeologiske museet i Epidauros.

Treskjæring

Eksepsjonell norsk drikkekanne i bjerk med skåret akantusdekor. Antagelig sent 1800-tallet.

Mangletre

Mangletre fra Hallingdal 1825. Dekoren er skåret og malt i brunt og hvitt. Norsk Folkemuseum.

Treskurd

Et praktstykke av et lokk-krus, skåret av Ola Moene, ca. 1900. Kunstindustrimuseet i Oslo. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Ringsaker kirke

Ringsaker kirke

Akantus er et stilistisk og ornamentalt motiv, basert på de sterkt flikede bladene og markerte bladnervene til plantene i akantusfamilien. Grekerne tok i bruk motivet fra årene 600–500 fvt., i Norge ble akantusmotivet vanlig fra 1600-tallet og har særlig vært brukt innen rosemaling, treskjæring og arkitektur.

Faktaboks

Etymologi

latin: acanthus, gresk: ákanthos, av ákantha = torn, tistel, av aké = spiss

Akantus er en plante i tistelplantefamilien (latin: acanthaceae) med om lag 1500 arter, vesentlig utbredt rundt Middelhavet, Sør-Amerika og India. Den har ranker og flikede blad på to arter – acanthus spinosus (skarptakket gresk art) og acanthus mollis (bjørneklo; rundere art, vanlig i Italia).

Akantus har i stilisert form spilt en viktig rolle som kunstmotiv og arkitekturornament. Det ble først brukt øverst på greske gravsteiner (rundt 600–500 fvt.), så på akroterfigurer og kapitél. Sagnet forteller at en akantus-omslynget kurv gav arkitekten Kallimakhos ideen til det korintiske kapitél, som er bygd opp av akantusblad.

På kapitéler ble det først brukt på korintisk kapitél, så på komposittkapitélet og på den greske akantussøylen som er omgitt av akantusblad. Romerne benyttet den flittig som motiv, blant de mest berømte akantus-smykkede monumenter er Ara Pacis, oppført av keiser Augustus i Roma i 9–13 fvt. Den ble også brukt i karolingisk arkitektur og arkitektur i romansk stil, i islamsk arkitektur og gotikk, i renessanse, barokk og rokokko.

Akantus i Norge

I Norge er akantusmotivet brukt i rosemaling, skåret på prekestoler, altertavler, gravstøtter og skap med mer fra 1600-, 1700- og 1800-tallet.

Et tidlig og omfattende akantusarbeid i Norge er prekestolen og altertavlen i Vår Frelsers kirke i Oslo. De ble skåret i 1699 av en ukjent kunstner fra Nederland. Prekestolen og trappen opp til denne er med akantusranker, puttifigurer og blomster.

Lars Sivertsen, elev av Christoffer Ridder, er den som tidligst forbindes med akantus i Norge. Han fullførte detaljer på altertavlen i Vår Frelsers kirke. Likeså laget han ovnsplater for Eidsfos Jernverk. Lars Jenssen Borg var en viktig representant for utbredelse av akantus på Østlandet og i Oppland. Til Ringsaker kirke og Bragernes kirke laget han prekestoler med svulstig barokk akantus. Sønnen Nicolai Larsen Borg gikk i sin fars fotspor, og det kan være vanskelig å skille de to sine arbeider fra hverandre.

Treskurd i Gudbrandsdalen

Den største blomstringen av akantus under 1700-tallet opplevde Gudbrandsdalen. Distriktet hadde mange storbønder som ønsket å smykke kirker og hjem med kunstferdig treskjæring. Gudbrandsdalens mestere var selvlærte treskjærere og snekkere.

To av de mest fremragende treskjærerne var Kristen Listad og Jakob Klukstad. Listad var opprinnelig klokker i Fron. En gang i tidsrommet 1752–1763 laget han deler av innredningen til Sødorp kirke, som korskille, prekestol og altertavle. Dette tidlige akantusarbeidet var i en folkelig barokk stil. Senere laget Listad utstyr til andre kirker, deriblant Kvikne kirke, Kvam kirke og Sør-Fron kirke. Forskjellen sammenlignet med andre treskjærere var at han ledig gikk fra stil til stil. Han begynte med barokk, fortsatte med rokokko og sist nyklassisisme.

Jakob Klukstad var som Listad selvlært. I 1749 laget han en monumental altertavle i Lesja kirke. Den er med skårne figurer og scener fra Kristi liv, omrammet av rikelig skåret akantus. Klukstad dannet skole innen den gudbrandsdalske treskjærerkunsten. En av de første som tok opp hans stil var Eistein Kjørn. Om Kjørn skal Klukstad ha sagt: «Ja, han stal konst fraa meg, som ein skjelm». Det er for eksempel likheter mellom Klukstads arbeider og Kjørns altertavle i Vågå fra 1758.

Profane arbeider

Det finnes mye bevart materiale med skåret akantus fra 1700- og 1800-tallet. Mangletre og tidligere bankebrett var populære. De tidligste arbeidene er ifølge kunsthistoriker Harry Fett i hovedsak i flat, geometrisk skjæring. På grunn av mangletreets avlange form var man nødt til å presse sammen akantusranken. Derfor har den ikke fått den langstrakte bevegelsen man kan se i større arbeider.

Ellers var det mange andre gjenstander som ble prydet med akantusen, som skap, stoler, skåler og boller.

Akantus i husfliden

Økende turisme i Norge under 1800-tallet førte til treskjæring som attåtnæring. Isac Christian Moses var den første som etablerte et kommersielt treskjærerverksted. Han etablerte sitt verksted i Trondheim i 1849. Derfra ble det solgt allehånde ting; tollekniver, ølkrus og skåler som var små og passet turister på reisefot.

I 1850 etablerte Jean Edmund de Coninck treskjærerverksted i Christiania. I 1852 sysselsatte han 18 arbeidere. Akantus var den vanligste dekoren, mens mindre gjenstander ble utstyrt med krillskurd. Tiner og små esker var godt egnet til akantusskjæring. Høyden og det løpende omrisset skapte en god harmonisk form for akantusdekoren.

Ole Olsen Moene utviklet akantusstilen til nye høyder. Han vokste opp i Oppdal i Sør-Trøndelag og ble opplært av sin nabo, treskjærer og rosemaler Sjur Jamtsæter.

Moenes spesialitet var små objekter i skåret akantus. Skjæringen var distinkt med en arkitektonisk sammenholdt form. Han ble tidlig kjent for sin karakteristiske skjæring. I 1877–1878 kjøpte det nylig grunnlagte Kunstindustrimuseet i Oslo 32 arbeider av Moene. Intensjonen var nok å bruke de som læringsmateriale.

Akantus var også vanlig innen gullsmedkunsten fra slutten av 1800-tallet. Den fremste representanten var Henrik Møller i Trondheim som bekymringsfritt blandet det med dragestilen.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Kommentarer