atonal musikk – Store norske leksikon (original) (raw)
Atonal musikk er musikk som er uten et tonalt senter eller en bestemt toneart. Dette er i motsetning til tonal musikk, som har en grunntone (tonika) å vende tilbake til.
Faktaboks
Uttale
ˈatonal musikk
I atonal musikk fungerer alle tonene i komposisjonen uavhengig av hverandre, også de som er innenfor den kromatiske skalaen. Alle tonene er med andre ord likeverdige.
Atonal musikk brukes også som betegnelse for fri tonalitet, tolvtonemusikk og seriell musikk.
Historie
Atonalitet betegner komposisjoner innenfor den klassiske musikken skrevet etter rundt 1910. Det finnes eksempler på musikk uten et tonalt senter også fra 1800-tallet, for eksempel Franz Liszts Bagatelle sans tonalité. Fram mot slutten av 1800-tallet tok komponistene i økende grad bruk av tvetydige akkorder og melodier som hadde et mer uklart forhold til grunntonen. Forbindelsene mellom akkordene ble usikre. Opplevelsene av forventning som den musikalske stilen hadde bygget opp, fungerte ikke lenger på samme måte. Dette kjennetegner en senromantisk stil.
Det er i første rekke komposisjoner av Arnold Schönberg som fikk betegnelsen atonale, noe han selv ikke var så begeistret for. I den første fasen etter 1910 oppstod kretsen Den andre wienerskolen med forsøk på å skrive musikk ved å unngå å bruke en tradisjonell diatonisk harmonikk. Et eksempel er Schönbergs _Drei Klavierstücke_opus 11 (1909), som i musikkhistorien betegnes som atonal ekspresjonisme. Andre komponister som fulgte etter, var Alban Berg og Anton Webern.
Etter hvert utviklet man tolvtonesystemet. I tolvtonemusikken er alle de tolv tonene i skalaen likeverdige. I komposisjoner i streng tolvtonestil skal en enkelt tone ikke gjentas før alle de 11 andre har vært representert. Variasjon spiller en viktig rolle innen denne stilen. Det betyr at komponisten lager en «serie» av de tolv tonene i skalaen. Denne serien eller rekken av toner kan omvendes. Det vil si at alle intervaller mellom tonene blir «snudd på hodet». I såkalt «krepsgang» begynner man bakfra i serien slik at den siste tonen blir den første. Ved omvending i kreps blir det en kombinasjon av omvending og krepsgang.
Schönberg ble også inspirert av østerrikeren Josef Matthias Hauer til å bruke tolvtonerekka som utgangspunkt for en komposisjon ved å skape tilbakevendende motiver og temaer i musikken.
Den norske komponisten Fartein Valen skapte sin egen atonale komposisjonsteknikk ved en dissonerende polyfoni, der linjene etter visse regler ofte møtes i dissonanser.