aymara – folkegruppe – Store norske leksikon (original) (raw)
Bildet viser en yatiri som utfører et rituale ved bredden av Titicacasjøen. Yatiri betyr «vis» på aymara. En yatiri er spesialist på forbindelseslinjene i naturen og dermed menneskenes relasjoner med den. Med andre ord en naturmedisiner eller spåmann. I Bolivias byer vil yatirien være lett gjenkjennelig på sin svarte hatt og koka-bag og gjerne ha en liten butikk. Dette bildet er mer turistorientert.
Aymara er et urfolk med tilhold på Andes-høysletten i Bolivia, Peru, Argentina og Chile. Sammen med nabofolket quechua er aymara Andesregionens jorddyrkere og gjetere framfor noen. Begge gruppene har utviklet komplekse kulturer og statsdannelser i løpet av de siste 2000 årene.
Ved folketellinger gjennomført i perioden 2012–2017 oppgir rundt 2,3 millioner mennesker å være aymara; 1,5 millioner i Bolivia, 550 000 i Peru, 156 000 i Chile og 25 000 i Argentina. Rundt 1,7 millioner taler aymara til daglig. I Bolivia utgjør aymara omkring 13 prosent av befolkningen og quechua rundt 20 prosent. Samtidig som 44 prosent oppgir å være urfolk (indígena) sier 68 prosent at de er mestiser. Svarene man får avhenger av hvilke alternativer skjemaene tilbyr og forteller at skillene mellom gruppene er flytende.
Halvparten av aymaraene bor i byer og tettsteder. Disse regner seg ofte som mestiser. Den andre halvparten arbeider med jordbruk og kamelhold (lama, alpakka) på høysletten og lever i klanlignende lokalsamfunn kalt ayllu. Fra og med 1980-årene har det vokst fram en betydelig aymara-middelklasse som spiller en viktig rolle i boliviansk samfunnsliv. Aymara og quechua er blitt offisielle språk ved siden av spansk. Aymara er også et moderne, nasjonsbærende folk.
Historie
En chullpa (mausoleum) ved Sillustani nær Puno i Peru. Slike steintårn finnes rundt hele Titicacasjøen og markerer hovedstedene i aymara-kongedømmene i tiden mellom 1100 og 1400, før områdene ble erobret av først inkaene og så spanjolene.
Med en gjennomsnittshøyde på 3750 meter over havet og årlige nedbørmengder på mellom 200 og 800 millimeter, er forholdene for jordbruk på den andinske høysletten marginale, men komplementert med dyrehold og handel med folk i lavereliggende strøk, i dalene ned mot Stillehavet i vest og mot Amazonasbekkenet i øst, har menneskene i Andes utviklet sofistikerte sivilisasjoner. Blant dem er Tiwanaku (cirka år 300–1000 evt.) utvilsomt den mest kjente. Plassert ved bredden av Titicacasjøen ligger ruinene midt i kjerneområdet for aymarakultur, men det er ingen rettlinjede historiske forbindelser mellom de to.
Det er mye usikkerhet knyttet til aymarafolks og aymaraspråkets opprinnelse da regionens historie er preget av stadige migrasjoner. En generell antagelse er at mens quechua, «de varme dalers folk», har vært regionens jordbrukere framfor noen, så har aymara vært dens kamel- og karavanedrivere, med tyngdepunkt på slettene rundt og sør for Titicacasjøen.
I århundrene etter Tiwanakus nedgang oppsto det et dusin småkongeriker i områdene rundt sjøen som ettertiden har omtalt som aymara-kongedømmene (reinos aimaras). Disse ble erobret av Inkariket i løpet av 1400-tallet og lagt under spansk kolonistyre i løpet av 1530-tallet. Inkorporeringen i store imperier var ofte voldelig. Inkaen tvangssendte tusener av aymaraer til Cochabamba i de sørøstlige og lavereliggende delene av høylandet. De spanske visekongene tvangsutskrev bønder fra aylluer over hele Andes til å arbeide i de store sølvgruvene i Potosí.
Samfunn
Dette bildet er tatt i 2010 og viser en gruppe aymaraer på vei fra sin ayllu til en seremoni i byen Copacabana ved Titicacasjøen. Mannen i fokus bærer en wiphala, det vil si et moderne aymara-flagg. I tidligere tider ville en standard med lignende mangefargede firkanter gjort jobben med å identifisere aylluen. Nå er det aymara som nasjon som signaliserer tilhørighet.
Aylluen har hele tiden vært grunnenheten i det andinske jordbrukssamfunnet, blant aymara så vel som hos quechua-talende folk. Den består av en gruppe storfamilier som sammen forvalter tilgangen til ressurser som jord, vann, beiteland og handelsforbindelser, samt en forestilling om et felles opphav (paqarina). Forvaltningen skjer i et felleskap hvor alle tar sin tørn i å utføre oppgavene som må gjøres for å sikre aylluens videre eksistens. Det handler om å dyrke jord og passe husdyr så vel som å ofre til maktene og rette opp ubalanser i en omskiftelig verden. Naturen, fra de øverste toppene (apu) til grunnen hvor man bygger hus og innhengning, og ikke minst alle topografiske særegenheter og hellige steder (wak’a), er vitale bestanddeler i den verdenen (pacha) mennesker blir til i.
Livet i aylluen er basert på prinsipper om dualitet, komplementaritet og resiprositet mellom hushold, kjønn og aldersgrupper. Dessuten er den alltid delt i to halvdeler (moietyer); en øvre og en nedre, hvor den øvre gjerne har mest prestisje. Ofte har aylluen også to ledere, én for hver halvdel. Lederne overvåker arbeidsutveksling mellom husholdene (ayni), dømmer i indre strider slik at harmonien opprettholdes, og representerer aylluen utad, for eksempel ved å rekruttere arbeidskraft til eksterne autoriteter (mit’a). Ordet for leder er mallku, som også kan vise til mumier av fortidige ledere. Kvinner adopteres av mannens ayllu når hun gifter seg ut av den, men beholder arverett i den hun kom fra. Barna blir medlemmer av farens ayllu, men kan adopteres inn i andre.
Ideelt er aylluen selvforsynt. Poteter og quinoa kan dyrkes på høysletten (med fotplog), mens koka, bomull og mais må hentes fra lavereliggende strøk, fra områder som kan tilhøre samme ayllu. Lamahold gir aylluen både ull og transportmidler. Koka anses som nødvendig i alle ritualer og som lindring mot ubehaget som følger av den ekstreme høyden og kulden.
Ideene om komplementære halvdeler kan reproduseres på høyere nivåer ved å betrakte tilgrensende aylluer (og aylluer av kolonister fra en «moder-ayllu») som deler av større aylluer. Aymara-rikene besto av slike komplementære samlinger av aylluer. Moderne aymara-organisasjonsbygging tar ofte utgangspunkt i slik ideologi om å bevare harmoni gjennom forening av halvdeler på ulike nivåer.
Fra småkongetiden stammer de såkalte chullpa, opptil 20 meter høye steintårn som tjente som mausoleer for de mektigste lederne og deres aylluer. Disse finnes over hele høysletten. Med inkorporeringen i Inkariket ble aymara-kongedømmene til provinser i Tawantinsuyu og kongene til satraper under Cuzco. Inkaene kalte områdene rundt Titicaca og videre sørøstover i sitt imperium for kollasuyu, «kollaenes del av verden», da de refererte til aymaratalende aylluer som _kolla_-folk. Mange aylluer ved Titicacasjøen og på høysletten (i dag kalt collao, eller kullaw på aymara), talte imidlertid quechua, deriblant de aylluene som inkaen tvangsflyttet til områder som nå ligger i Argentina og Chile. Argentinske quechuaer kaller seg selv kolla.
Religion
Folkeliv i forbindelse med en festival i Copacabana. Bilde tatt i 2010.
De aller fleste aymaraer i dag er katolikker eller evangelikale kristne samtidig som de deler tradisjonelle trosforestillinger. Andinske ritualer spiller en betydelig rolle ved siden av de kristne. Dette gjelder ikke minst dyrkelsen av guddommene mallku, amaru og pachamama. Dette blir tydelig når alle felles gjøremål innledes med challa, som er et drikkoffer og består i å først helle noen dråper alkohol på bakken før den deles blant deltagerne sammen med kokablader. «Challa» betyr «betaling» og impliserer resiprositet mellom alle som deltar, inkludert jordguddommen pachamama selv.
Pachamama omtales ofte som en andinsk «moder jord», men i sin opprinnelse handler det om å anse verden (pacha) som en animert substans vi lever i og må lovprise. Med kristendommen har pacha og tilhørende hellige steder blitt oppfattet som en feminin skaperguddom. Jomfru Maria kan forstås som en variant av denne livskraften, og hennes miskunn som et uttrykk for Guds naturlige generøsitet. I et synkretistisk perspektiv er tilbedelsen av Jomfruen av Copacabana (Bolivias mest kjente helgen) og de mange store og små seremoniene til ære for pachamama uttrykk for den samme religiøsitet.
Mallku betyr topp, geografisk så vel som sosialt, og kan dessuten bety mumie. Mallku er ånden og kraften i fjellene og representeres av kondoren (aymara: kuntur). Liksom den øverste fjelltoppen i en region ser alt, må den øverste politiske leder, mallku kunturi, følge alt og se til at alle vandrer den rette vei. I dette arbeidet kan alle konsultere en yatiri (spåmann eller spåkone) som vil kunne konsultere kjeden av topper opp til den øverste apu for å identifisere ubalanser som har slått ut i form av ulykker og sykdom.
Amaru betyr slange eller drage og er elementet som forbinder jordplanet med himmelen. Den representerer vannets løp fra de snødekte fjellene til havet og dessuten visdommen som ligger i å forstå og manipulere verden. Tupaq Amaru, «den skinnende slangen», er navnet på så vel den siste inkaen (1545–1572) som lederen i det største andinske opprøret mot den spanske kolonimakten i årene rundt 1780. Ordet assosieres også med kunnskap, amauta. Sammen med yatiri kan amauta lese rådene som fremkommer i seremonier. De hellige stedene (wak’a) er også orakler.
Samtidshistorie
Sentrum i El Alto i 2015, byen som har gått fra å være en landsby på kanten av dalen hvor hovedstaden La Paz ligger, til å bli større enn hovedstaden selv. Den er også en by der aymara-kultur dominerer.
I 1979 ble det moderne aymaraflagget (wiphala) tegnet av aymara-historikeren Germán Choque Condori. Det har sine røtter i aymara-kongedømmenes og inkarikets standarder. Det har form av et kvadrat med 49 ruter i 7 farger. Fargen på diagonalen som krysser sentrum forteller at det står for Collasuyu, det vil si Bolivia. Ruter i kryssende mønstre har eldgamle tradisjoner i Andes og er funnet på kokabager i Tiawanaku. I 2009 ble det likestilt med nasjonalflagget fra 1851 som nasjonalt emblem i Bolivia.
I 1952 gjennomgikk Bolivia en revolusjon som tok sikte på å omgjøre et sosialt og etnisk dypt splittet og hierarkisk samfunn til en moderne nasjonalstat. Inntil da hadde landets andinske befolkning (både aymara og quechua) i stor grad levd som leilendinger (colonos) på private storgods, der hvor jorda var best. I mer marginale strøk i høylandet levde de fleste som en type småbrukere (comuneros) i sin ayllu. Med perspektiver fra europeisk sosialisme anså de nye makthaverne den første gruppen for å være landarbeidere som måtte frigjøres gjennom fagorganisering, parallelt med gruvearbeiderne i de nå nasjonaliserte gruvene. Storgodsene ble ekspropriert. Også småbrukerne ble organisert på samme måte, parallelt med og noen ganger i strid med ayllu-grensene. Fra da av har store deler av den andinske urbefolkningen i Bolivia vært organisert i sindicatos (fagforeninger) som i sin tur er blitt dypt påvirket av selvstyretradisjonene til aylluen.
Foruten å legge grunnlaget for en moderne stat med allmenn utdanning og en nasjonal markedsøkonomi, førte revolusjonen til stadig større migrasjon fra høysletten ned til lavereliggende strøk i Cochabamba samt til lavlandet i Amazonas. Her ble aymaraer og quechuaer kolonister i tynt befolkede områder som tidligere hadde vært dominert av Bolivias rundt 30 forskjellige lavlands-urfolk.
Særlig fra 1980-tallet akselererte også migrasjonen fra landsbygda til byer og tettsteder. Landsbyen El Alto, som ligger der høysletten så å si stuper ned i dalen hvor hovedstaden La Paz ligger, ble i løpet av 30 år forvandlet til Bolivias største by. Den er dessuten blitt en andinsk by hvor en moderne variant av aymarakultur utvikler seg, mest synlig i arkitektur og musikk.
Revolusjonen i 1952 la også grunnlaget for aymara-nasjonalismen som preger det moderne Bolivia. Med sitt fokus på økonomi og utvikling kom fagforeningene ofte i konflikt med ayllu-organiseringen av lokalsamfunnet. Aylluen ble ansett som bakstreversk, noe som i sin tur ga opphav til tanker om en bred fornyelse av andinske tradisjoner i en etnisk og ikke bare sosial frigjøringskamp.
Moderne aymara-identifikasjon bygger på livene til migranter som i liten grad er vokst opp i aylluer og like ofte snakker spansk som aymara. Aymara-tilhørighet bygges rundt flyttbare kulturelementer, som for eksempel challa-ritualet og aymaramusikk med panfløyte, quena og charango. Tidligere stedbundne seremonier til ære for lokale waka’er har blitt til folkloristiske feiringer og kulturfestivaler. Dessuten kan alle slutte seg til slike begivenheter uten å være anerkjent som medlem av en ayllu.
På 1990-tallet var hele det bolivianske samfunnet på nytt gjennom store endringer i turbulensen mellom en havarert statsøkonomi og neoliberale reformer. Nå hadde Bolivia imidlertid fått en ny generasjon med politiske ledere skolert i fagforeningsarbeid og utviklingsprosjekter og en aymara-orientert intelligentsia som kommuniserte med folket ved hjelp av den nye andinske nasjonalismen.
Aymaraen som i 2006 ble valgt til den første president av ikke-europeisk avstamning i Sør-Amerika, Evo Morales, har sin bakgrunn fra aymara-kolonier i Amazonas og i fagforeninger som samler kokadyrkende småbønder. Hans lederskap har hvilt på en effektiv bruk av symboler på aymara-etnisitet frigjort fra ayllu-tilhørighet. Utopien som ligger i slagordet suma qamaña (quechua: sumaq kawsay, spansk: buen vivir), «det gode liv», eller egentlig «livet hvor ubalansene er rettet opp», er nå frigjort fra et tradisjonelt liv i et andinsk landskap.