balkong – Store norske leksikon (original) (raw)

Balkong er et bygningselement som springer fritt frem fra veggflaten og danner et utendørs oppholdssted i forbindelse med innenforliggende rom. I senere tid er balkong ansett som et nødvendig supplement til leiligheter i fleretasjes hus. Balkong kan også ha betydning som sikkerhetsforanstaltning ved brann, og blir da gjerne kalt brannbalkong.

Faktaboks

Uttale

balkˈong

Etymologi

av fransk balcon, opprinnelig gammeltysk balko (bjelke)

Balkongen er beslektet med liknende bygningselementer som veranda, altan og terrasse, men er i motsetning til disse kraget ut eller på annen måte hengt på fasaden uten understøttelse til terreng.