birgittinerspråk – Store norske leksikon (original) (raw)
Birgittinerspråk var et skriftlig blandingsspråk som utviklet seg i de nordiske birgittinerklostrene i seinmiddelalderen, i perioden 1380–1450. Språket var i hovedsak svensk, men hadde innslag av dansk og/eller norsk. Birgittinerspråk med sterkt preg av norsk kalles også birgittinernorsk.
Faktaboks
Bakgrunnen for dette blandingsspråket var at den svenske birgittinerordenen, grunnlagt i 1370 med klosteret i Vadstena som sentrum, tiltrakk seg munker og nonner fra hele Norden. Det kom også til birgittinerklostre i Danmark og i Norge. I Norge ble Munkeliv kloster i Bergen birgittinerkloster i 1426. I klostrene utviklet det seg et rikt miljø for skriftkultur. I mange skriftlige dokumenter framstilt i dette miljøet kan en se spor av både det svenske kulturelle tyngdepunktet og av skriverens norske eller danske morsmål, eller av at teksten er framstilt med tanke på å bli lest i Norge eller Danmark.
Noen norske avskrifter av Birgittas åpenbaringer har blitt knyttet til Aslak Bolt, som først var biskop i Bergen og deretter erkebiskop med sete i Nidaros.
Les mer i Store norske leksikon
Litteratur
- Adams, Jonathan (2016). The Revelations of St Birgitta: A study and edition of the Birgittine-Norwegian texts, Swedish National Archives, E 8902. Leiden og Boston: Brill.
- Andersson, Roger (2018). Birgittahandskrifter och medeltida skriftmiljöer. Arkiv för nordisk filologi 133, 105–130.
- Granlund, John & Andersson, Ingvar (red.) (1980). Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder fra vikingetid til reformationstid 1, 558–560. København: Rosenkilde og Bagger.
- Sandvei, Marius (1938). Birgittinernorsk. Maal og Minne 1938 , 40–53.
- Stycken på birgittin-norska (1862). I Klemming, Gustaf Edvard (red.) Heliga Birgittas Uppenbarelser: efter gamla handskrifter. Bind 4, 423–522. Stockholm: P.A. Norstedt & söner.