blåbær-eikeskog – Store norske leksikon (original) (raw)

Blåbær-eikeskog er en skogtype som vokser i kystnære strøk fra Østfold til Nordmøre.

Her, utenfor granas utbredelsesområde, erstatter blåbær-eikeskog blåbærskog på opplendt (høytliggende) og middels næringsrik mark.

Bortsett fra at tresjiktet nå består av eik, har blåbær-eikeskog de samme kjennetegnene som blåbærskog, det vil si mye blåbærlyng og et fåtall urter og gras i feltsjiktet, mens mosesjiktet er glissent og usammenhengende. Eikeblader som faller på bakken inneholder mye garvesyre og brytes seint ned, og hele sommeren kan bladene ligge som et teppe over marka og hemme foryngelse og annen vegetasjon.

Blåbær-eikeskog utgjør 0,4 prosent av skogarealet i Norge.