black metal – Store norske leksikon (original) (raw)
Det norske bandet Mayhem under en konsert i 2012.
Det norske black metal-bandet Immortal under festivalen Hole in the Sky i Bergen i 2011.
Black metal er en sjanger innenfor heavy metal og underkategorien ekstremmetal. Sentrale musikalske kjennetegn i black metal er at lydbildet preges av høyfrekvent lyd, raske tempi og en utpreget ekstrem vokalstil som kan være skrikende eller hvesende. Tekstene er gjerne blasfemiske og konfronterende mot kristne verdier. Den visuelle estetikken er også en stor del av black metal. Den preges av svart-hvit ansiktsmaling (liksminke) og satanistisk symbolbruk, for eksempel opp-ned-kors og pentagrammer.
Faktaboks
Uttale
blæk mˈetl
engelsk ‘svart metall’
Også kjent som
svartmetall
Mange mener at et definerende trekk ved black metal er hvilken ideologi og hvilke holdninger som formidles. Sentralt her er konfrontasjonen mot kristne eller religiøse verdier. Dette betyr at band som både ser og høres ut som black metal, men for eksempel har et kristent budskap, ikke regnes for å være black metal. På den andre siden kan band som ikke har så mange av de vanlige musikalske kjennetegnene allikevel regnes for å være black metal. Mange mener derfor at black metal må regnes mer som et fenomen enn som en spesifikk undersjanger.
Både som sjanger og som fenomen kan black metal spores tilbake til flere enkeltstående band internasjonalt på 1980-tallet. I dette tiåret utviklet black metal seg parallelt og til dels overlappende med andre voldsomme og aggressive uttrykk innenfor heavy metal som for eksempel thrash metal og death metal.
Rundt starten av 1990-tallet oppstod et mer samlet norsk undergrunnsmiljø av black metal. I ettertid assosieres sjangeren særlig med denne perioden, og med de musikalske, visuelle og ideologiske uttrykkene som det norske miljøet utviklet. I dag er black metal en etablert sjanger med utøvere og publikum verden over.
Den tidlige fasen
Begrepet black metal ble introdusert av bandet Venom med albumet Black Metal fra 1982.
Det danske bandet Mercyful Fate var et av de tidlige black metal-bandene. Deres debutalbum Melissa kom ut i 1983.
På 1980-tallet var sjangeren spredt mellom flere enkeltstående band i ulike land. Danske Mercyful Fate, engelske Venom, sveitsiske Hellhammer/Celtic Frost og svenske Bathory kan alle regnes som tidlige eksempler på black metal. Disse bandene blir ofte referert til som førstegenerasjon black metal eller den første bølgen av black metal. Det var Venom som introduserte begrepet black metal med utgivelsen Black Metal (1982).
Det musikalske og estetiske uttrykket i sjangerens tidlige fase var veldig ulikt fra band til band. Grensene mellom forskjellige ekstremmetal-sjangre var også glidende og tvetydige. Derfor regnes ofte ikke black metal som en definert sjanger så tidlig, men heller som en del av en tendens der flere heavy metal band på hver sine måter søkte mot mer ekstreme uttrykk. Et eksempel på dette er det amerikanske bandet Slayer. De brukte tidlig noe som likner liksminke, og hadde mye satanistisk tematikk visuelt og tekstlig, men regnes allikevel sjelden som black metal. Et annet eksempel er at selv om det musikalsk sett er få likheter mellom Mercyful Fate og Venom, regnes begge disse som regel som black metal (Mercyful Fate i noe mindre grad enn Venom).
Slike eksempler viser at ideologien som formidles også er et definerende trekk ved black metal. Der flere tidlige ekstremmetal-band nok kunne flørte med satanistisk tematikk, var satanisme, blasfemi og i noen tilfeller paganisme eller neopaganisme et hovedelement hos band som regnes som tidlig black metal.
Norsk black metal
Tidlig på 1990-tallet startet en betydningsfull epoke i black metal-sjangeren i Norge. Selv om black metal har sine røtter internasjonalt, regnes denne norske epoken som svært viktig for hele sjangeren, fordi den her ble definert videre, både som stil og ideologi.
Perioden blir ofte omtalt som andregenerasjons black metal eller den andre bølgen av black metal. Det nye black metal-uttrykket representerte både en videreføring og et brudd med sjangerens tidlige dannelse. Videreføringen bestod i at miljøet som oppstod i Norge tidlig på 1990-tallet var inspirert av flere tidlige band, særlig Venom, Hellhammer/Celtic Frost og Bathory, både musikalsk og ideologisk. Bruddet med førstegenerasjons black metal bestod i første rekke av at et langt større alvor ble knyttet til ideene og ideologien som musikken og estetikken formidlet.
Et eksempel på denne utviklingen er bandet Mayhem. Bandet eksperimenterte med et teatralsk image og tydelig konstruerte artistnavn, og viderefører slik sett mystikken fra førstegenerasjons-bandene. Samtidig hadde de også en langt mer alvorlig og grotesk ideologi og symbolbruk enn tidligere band. Dette alvoret preget fundamentet for det norske miljøet. Her oppstod strenge krav til hva som var «innenfor» og «utenfor», som bidro til en krystallisering av black metal-uttrykket visuelt, tematisk, musikalsk og estetisk.
Kirkebranner og drap
Da Fantoft stavkirke i Bergen brant til grunnen 6. juni 1992 ble det starten på en bølge av kirkebranner i Norge. Brannene ble raskt knyttet til det norske black metal-miljøet. Det er anslått at av rundt femti kirkebranner kan en tredjedel tilskrives fans eller aktører innen norsk black metal.
Varg Vikernes («Greven») stilte opp i et intervju med Bergens Tidende. I intervjuet tar en anonymisert Vikernes, på vegne av en angivelig satanistisk undergrunnsgruppering, på seg de til da åtte nylige kirkebrannene.
Da Fantoft stavkirke i Bergen brant til grunnen 6. juni 1992 ble det starten på en bølge av kirkebranner i Norge som også fikk internasjonal oppmerksomhet. Kirkebrannene ble raskt knyttet til det norske black metal-miljøet. Det er anslått at av rundt femti kirkebranner i denne perioden, iberegnet forsøk på brannstiftelse, kan en tredjedel tilskrives fans eller aktører innen norsk black metal.
En av de mest profilerte aktørene i black metal på starten av 90-tallet var Varg Vikernes (også kjent som «Greven» eller «Count Grischnackh»). Han sto bak enmannsbandet Burzum og spilte i en kort periode bass i Mayhem. Vikernes ble i 1994 dømt for tre kirkebranner og drapet på Øystein Aarseth («Euronymous»). Aarseth var også helt sentral i miljøet, blant annet gjennom å drive platebutikken Helvete og som gitarist i Mayhem.
Før fengsling var Vikernes blitt kjent gjennom flere spektakulære utspill i media, blant annet i et intervju med Bergens Tidende. Etter lengre satanistspekulasjoner vedrørende det voksende kirkebrannfenomenet, stilte Greven 20. januar 1993 opp på avisens forside med ansiktet delvis skjult og med to brutale kniver, under tittelen «Vi tente på kirkene». I intervjuet tar en anonymisert Vikernes, på vegne av en angivelig satanistisk undergrunnsgruppering, på seg de til da åtte nylige kirkebrannene. Et ønske om å ramme de kristne, og spre frykt og sorg hevdes å være et hovedmotiv. I 1994 ble også Bård Guldvik Eithun («Faust») dømt for drapet på Magne Andreassen og brannen i Holmenkollen kapell i 1992. Eithun var på den tiden trommeslager for Emperor.
Samtidig, og i kjølvannet av disse alvorlige sakene, ble det avdekket flere større og mindre lovbrudd knyttet til miljøet. Til tross for at mange av aktørene i miljøet i senere tid har distansert seg fra den kriminelle historien til sjangeren, om enn i varierende grad, er det vanskelig å overse det aksjonistiske aspektet og oppmerksomheten dette fikk når gjennomslaget for norsk black metal skal forklares. Omfanget og alvorligheten av hendelsene gjorde at et relativt marginalt fenomen over natten gikk fra «gutterommet» til noe som var av nasjonal interesse.
Autentisitet og myter
Der andre heavy metal-band, inkludert andre ekstremmetal-band, bare sang om ondskap, vitnet de ekstreme handlingene i det norske black metal-miljøet om en større sammenheng mellom liv og lære. Dermed ble musikken og det helhetlige uttrykket av mange oppfattet som mer «ekte». Black metal ble for mange synonymt med å ta avstand fra resten av samfunnet og fra annen ekstremmetal.
Norsk black metal spredte seg også raskt internasjonalt. Sjangerens radikalisme spiller utvilsomt en rolle i den sammenheng. Det at et toneangivende musikkblad som engelske Kerrang! i 1993 (nr. 436, 27. mars) viet en forside og en lengre artikkel til en rekke på dette tidspunktet heller obskure norske band, viser hvordan ekstrem estetikk kombinert med ekstrem aksjonisme og idéer hadde nyhetsverdi utover Norge. Mye av appellen lå nettopp i at uttrykket ble oppfattet som mer autentisk.
I senere år er det imidlertid uklart hvor mye av holdningene i miljøet som er konstruert av media og enkelte artister. Oppfatningen av miljøet har hele tiden vært preget av en usikkerhet rundt hvilke holdninger som var autentiske og hva som bare var teatralsk iscenesettelse og myter. Et eksempel er idéen om «den svarte sirkelen». Begrepet brukes om sentrale personer i miljøet i den tidlige fasen. Det betegner en situasjon der norsk black metal ble ansett som et elitistisk prosjekt drevet av noen få innvidde. Disse kunne definere hva som var «innenfor» og «ekte», og hva som var «utenfor». Flere stiller imidlertid spørsmål ved begrepet fordi det kanskje opprettholder myten om miljøet som mer organisert og ensrettet enn det faktisk var. Kanskje var miljøet heller en løs gruppering med noen toneangivende aktører. Platebutikken til Aarseth i Oslo, Helvete, har for eksempel blitt fremhevet som et samlende møtepunkt der både musikk og idéer kunne deles, men likevel på en uformell måte.
Selv om det er vanskelig i ettertid å fastslå faktiske forhold fra myter, er idéer som «den svarte sirkelen» og aktørenes ekstreme holdninger uansett attribusjoner som utgjør en viktig del av narrativet om norsk black metal. Sett bort fra kriminelle handlinger, som er utført av relativt få individer, blir det et tolkningsspørsmål om den øvrige radikalismen i black metal utgjør en faktisk eller kun en konseptuell trussel mot «det bestående». Denne ambivalensen har gjort fenomenet kulturelt potent for artister og fans over hele verden, og er en viktig årsak til at sjangeren blir viet mye oppmerksomhet og spekulasjoner fra kommentatorer i form av bøker, dokumentarer og artikler.
Musikalsk stil og estetikk
Fra innspillingen av en musikkvideo med det norske bandet Gorgoroth.
Det var store variasjoner i førstegenerasjons black metal både musikalsk og estetisk. Skillet mot heavy metal var nokså tydelig, men det var ikke noe tydelig skille til andre ekstremmetal-sjangre. Med norsk black metal ble det et klarere skille også innenfor ekstremmetal. Noe som bidro til dette skillet var at black metal ble frontet som en motreaksjon til death metal. Flere band tok avstand fra death metal, som ble betegnet som «trendy» og «ikke ekstremt nok».
Dette kom musikalsk sett til uttrykk på flere måter. I den første norske fasen tidlig på 1990-tallet etableres et lydbilde som tydelig representerer et brudd med death metal. Lydbildet var ofte høyfrekvent – det skulle høres «stygt» ut, ikke nødvendigvis brutalt og mer lavfrekvent slik det er i death metal. Bandet Darkthrone sitt andre album A Blaze in the Northern Sky (1992) representerer dette nye lydbildet og bruddet med death metal-estetikken på en tydelig måte. I motsetning til debutalbumet Soulside Journey (1991), som eksemplifiserer death metal med tekniske finesser instrumentalt og relativt «god» produksjon, er oppfølgeren preget av en primitiv DIY-estetikk (les mer om slik estetikk i artikkelen om punk). Lo-fi lyd og en ellers gjennomført upolert og primitiv estetikk både visuelt og instrumentalt, er også gjennomgående på de første albumene fra andre norske band som platedebuterte samme år og årene som fulgte, blant andre Burzum, Satyricon og Immortal.
Andre konkrete musikalske kontraster til death metal er knyttet til stemmebruk og gitartekniske nyvinninger. Selv om det er noe variasjon, så preges de norske bandene av en preferanse for høyfrekvent ekstremvokal (screaming), i sterk kontrast til den svært lavfrekvente vokalen i death metal (growling).
Gitar-soundet i sjangeren ble også banebrytende. Soundet er preget av høyfrekvent lyd, nesten som hvit støy, og bidro til høy intensitet i lydbildet. Gitarene blir gjerne spilt med en rask tremolo-teknikk. Mange regner denne gitarteknikken som det mest klare sjangerdefinerende musikalske elementet. Teknikken preges av rask tremolo-spill på jevne 16-deler eller sekstoler, kombinert med at en lar akkordene klinge på flere strenger. Videre brukes ofte akkorder i spredt leie, med bruk av akkordfremmede toner og ofte orgelpunkt. Noen ganger klinger dette harmonisk, andre ganger disharmonisk. Distortion brukes alltid i fremføringen, noe som kan gi et overveldende og ofte kaotisk uttrykk, særlig når tempoet blir dratt opp til det ekstreme.
Mangfold
Det norske black metal-bandet Emperor i 2014.
Til tross for at det er noen vanlige kjennetegn, for eksempel enkel produksjon og rask tremologitar, var det også et mangfold av uttrykk. Ikke alle black metal band i denne stilkrystalliserende perioden hadde disse uttrykkene i like stor grad. I tillegg utviklet også bandene seg over tid, slik at en totalt sett finner svært mange ulike lydbilder og tilnærminger til norsk black metal.
Tidlig ute med å stake ut en egen stil var Emperor. I tillegg til de nevnte elementene bruker bandet synthesizer på en måte som bidrar til et særegent «atmosfærisk» lydbilde. In the Nightside Eclipse (1994) er spilt inn i Grieghallen lydstudio og regnes som en black metal-klassiker.
Et annet eksempel er Dimmu Borgir som etter hvert representerer en kommersiell retning innen black metal. Med en mer polert produksjon og en synthbruk som heller fører assosiasjonene til Richard Claydermans nyromantiske stil enn ondskap og mørke, skapes en stil som har vist seg å fenge langt utenom kjernepublikumet for black metal. Sjangerpurister vil imidlertid ofte ikke regne bandet som et black metal-band på grunn av det kommersielle tilsnittet.
Andre variasjoner kan ses i hvordan Dødheimsgard, Enslaved og Burzum blander inn elementer fra andre sjangere som elektronika og progressiv rock. Bandet Ulver baserer i stor grad musikken på akustiske gitarer og ikke-ekstrem (mer «normal») vokal på utgivelser som Bergtatt og Kveldssanger (begge fra 1995).
For å favne dette mangfoldet i uttrykk vil mange vektlegge at musikalske trekk som det «atmosfæriske», «dyster stemning» og et uttrykk for «ondskap» er definerende for sjangeren. Slike mer konseptuelle sjangerkriterier gir et musikalsk handlingsrom der svært ulike musikalske elementer kan benyttes. Dette henger også sammen med at et definerende trekk ved black metal overordnet sett er hvilken ideologi og hvilke holdninger som formidles.
«Det norske» i norsk black metal
Norsk black metal er ikke bare en geografisk men også en kulturell betegnelse, og en viktig tendens også i musikken er hvordan «det norske» blir fremmet. Artistene synger ofte på norsk. Enkelte band imiterer også elementer fra norsk folkemusikk, dette finnes for eksempel Satyricons tidlige utgivelser. Stilen knyttes gjennom dette til 1800-tallets nasjonalromantikk. Men også andre elementer bidrar til denne koblingen. Blant annet brukes gjerne diverse lydeffekter (for eksempel torden eller slagmarkslyder) på en eksplisitt måte. De mikses ikke inn i lydbildet, men blir heller stående frem vulgært dramatisk. Dette er produksjonsgrep som bidrar til en upolert og voldsom totalitet. Tematisk knyttes tekster ofte til fjell, dype skoger, is og snø, og dette sammenkobles med et mørkere lyrisk innhold, satanistisk eller paganistisk tematikk.
Subtile men virkningsfulle nyanser til annen ekstremmetal spiller også en viktig rolle her. I death metal brukes for eksempel også blast beats og hurtige tempi mye, men i black metal blir dette ofte brutt opp med partier i medium tempo og lengre harmoniske klangflater. Spillestilen i black metal er utpreget legato, og staccato-stilen som en ofte hører i thrash-metal og til dels death metal, er så godt som fraværende. Black metal-stilen blir dermed voldsom, men like fullt ofte også preget av en vakker, romantisk melankoli. Slik skapes et brudd med brutalitetsnormen i annen ekstremmetal, men også en romantisk kontrast til «det stygge» i black metal selv.
Betydning
Black metal har også blitt en del av mainstream populærkultur. Keep of Kalessin sin deltagelse i Melodi Grand Prix i 2010 er et eksempel på dette.
Den visuelle estetikken er en stor del av black metal. Logoen til bandet Darkthrone har vært med på alle bandets albumcovere.
Black metal traff en nerve musikalsk og estetisk, og er nå en stor undersjanger innen heavy metal. Musikalsk sett er det flere elementer fra black metal som artister utenfor sjangeren kan dra veksel på, noe bandet Kvelertak er et eksempel på. Det har også hatt betydning at «det norske» representerer et tidlig brudd med anglo-amerikansk dominans innen heavy metal. Slik sett har sjangeren bidratt til et mangfold gjennom å åpne døren for mer «eksotiske» uttrykk i heavy metal.
Etter en periode med norsk dominans er black metal nå blitt et internasjonalt fenomen. Mye av stilen og ideologien som definerte black metal slik de norske bandene utmeislet sjangeren har riktignok overlevd, men band fra andre land utvikler også lokale varianter. Slik blir black metal en viktig arena for kulturell utveksling.
I samfunnet oppfattes black metal i hovedsak som en motkultur. Fenomenet forklares ofte som et hypermaskulint, antisosialt kulturelt uttrykk med lite relevans for folk flest. Til tross for dette har black metal i Norge etter hvert blitt til en stor sjanger som ikke lenger like tydelig opererer på utsiden av det etablerte. Snarere har sjangeren kommet inn i varmen i samfunnet på en måte man ikke trodde var mulig for bare få år siden. Det at norske diplomater kurses i black metal og gallerier vier plass til black metal-utstillinger, vitner om en større aksept. Black metal har også blitt en del av mainstream populærkultur. Keep of Kalessin sin deltagelse i Melodi Grand Prix i 2010 og Spellemannpriser til Mayhem, Enslaved og Dimmu Borgir er noen eksempler på dette.
Til tross for denne utviklingen har black metal fortsatt et skinn av å være en motkultur. Fremdeles oppstår det kontroverser rundt enkelte norske band. Likevel må en se ut over landegrensen for å få et godt perspektiv på hvilken rolle black metal har i et samfunnsperspektiv i dag. Et eksempel er hvordan band i islamske land med betydelig risiko utfordrer de lokale normene gjennom black metal. Dette gir en god ramme til å forstå hvilken betydning black metal har hatt også i Norge. Sjangerens utvikling fra et obskurt og ekstremt undergrunnsfenomen til å bli mainstreamkultur og allemannseie viser at det har skjedd store endringer i det norske samfunnet som fostret dette kulturelle uttrykket. Black metal-sjangeren har bidratt til denne utviklingen ved å flytte grensene for hva som regnes som akseptable ytringer og uttrykk.