delfiner – Store norske leksikon (original) (raw)

Foto av delfiner

Delfiner er lette å dressere, men liker også å overraske med egne påfunn. To tumlere i aksjon utenfor kysten av Honduras.

Spekkhoggere

Kvitskjeving (Lagenorhynchus acutus)

Delfiner er den mest artsrike gruppen av sjøpattedyr. I biologisk systematikk hører delfinfamilien inn under ordenen hvaler (underorden tannhvaler).

Faktaboks

Uttale

delfˈiner

Etymologi

av gresk

Også kjent som

delfinfamilien

Vitenskapelig navn

Delphinidae

Beskrevet av

Samuel Frederick Gray, 1821

Delfinfamilien inneholder 36 arter, deriblant alle de klassiske små delfinene, ofte kalt «springere». Dette fellesnavnet har de fått på grunn av deres lekne og til dels akrobatiske adferd ettersom de liker å svømme med skip og gjerne hopper gjentatte ganger opp av vannet. Kvitnos og kvitskjeving er de mest vanlige springerartene i norske farvann.

Morfologi

De fleste delfinene er forholdsvis små hvaler med lengder mellom 1,5 og 4 meter. Spekkhoggeren kan imidlertid bli opptil åtte meter, og veie over fem tonn. Også grindhvalene er større dyr som kan bli 5–6 meter lange.

Alle delfiner har en tydelig markert ryggfinne. Snutepartiets lengde og bredde varierer mye innad i familien. Det samme gjelder størrelse og antall tenner, noe som reflekterer de ulike økologiske nisjene til de ulike artene. Neseborene løper sammen til en felles neseåpning like bak snuten. Neseåpningen ser ut som en månesigd med den konkave kanten forrest.

Systematikk

Delfinfamiliens 36 arter fordeler seg på 17 forskjellige slekter. Kun syv av disse fins i norske farvann:

Slekten Delphinus inneholder tre arter der gulflankedelfinen (Delphinus delphis), også kjent under navnet vanlig delfin, forekommer sporadisk langs Norskekysten.
Slekten Globicephala omfatter to arter, herunder langfinnet grindhval (Globicephala melas) som er vanlig i norske farvann.
Slekten Grampus inneholder kun arten arrdelfin (Grampus griseus), også kjent under navnet rissodelfin, som forekommer sporadisk i norske farvann.
Slekten Lagenorhynchus inneholder seks arter hvorav kvitnos (Lagenorhynchus albirostris) og kvitskjeving (Lagenorhynchus acutus) er svært vanlige i norske farvann.
Slekten Orcinus inneholder kun arten spekkhogger (Orcinus orca) som er svært vanlig i norske farvann.
Slekten Stenella inneholder fire arter der stripedelfinen (Stenella coeruleoalba) forekommer sporadisk langs Norskekysten.
Slekten Tursiops inneholder to arter der tumler (Tursiops truncatus) forekommer sporadisk i norske farvann.

Utbredelse og habitat

Delfinene finnes i alle havområder. Flest arter holder til i tropiske og subtropiske farvann, men vi finner også arter som foretrekker tempererte og kaldere havområder. Delfinfamilien inneholder også kosmopolitter, for eksempel spekkhoggeren.

Det er også stor variasjon i de ulike artenes habitat. Noen holder seg et godt stykke til havs, gjerne i områder der strømsystemer og bunntopografi gir gode beiteforhold. Andre arter er mer kystnære, og noen slike foretrekker brakkvann og tilgang til større elver. Det fins endog noen få delfinarter som har tilpasset seg helt til ferskvann og lever hele livet i store elver.

Adferd og kommunikasjon

Tumlere, Tursiops truncatus

Tumlere, Tursiops truncatus, under vann.

Artene i delfinfamilien forekommer gjerne i større eller mindre flokker. Både flokkstørrelse og individenes sosiale tilknytning til flokken varierer fra art til art. Av fellestrekk er sterke bånd mellom hunner og deres kalver typisk, likeledes at hunner synes å ha sterkere tilknytning til flokken enn hanner. Flokkenes sammensetning kan variere, både med hensyn på alder og kjønn. Det synes også å være forskjell i dyrenes flokktilhørighet og adferd mellom arter som ferdes mest til havs og mer kystnære arter. Det er typisk for delfinarter at de tidvis observeres sammen med andre hvalarter, både større arter og andre delfinarter.

Delfinene bruker lyd både til kommunikasjon og til ekkolokalisering. I forhold til kroppsstørrelsen har dyrene en stor hjerne, men tettheten av nerveceller i hjernen er lav. Trolig brukes mye av hjernen til å bearbeide lydsignaler. Delfinene kan samarbeide om fangst av byttedyr, de kan leke sammen og de kan antakelig bruke primitive redskaper hvis nødvendig. Erfaring med delfiner i fangenskap viser at de også kan læres opp til å utføre ganske kompliserte oppgaver, og hukommelsen synes å være god.

Beitevaner

Grindhval

Delfinenes spiser en rekke ulike arter av fisk, blekksprut og krepsdyr. Spekkhoggeren spiser i tillegg til fisk også både hval, sel, oter og sjøfugl. Noen arter har spesialisert seg på spesielle byttedyr, mens andre er mer altetende. For noen arter kan dietten variere mellom områder og årstider. Dietten kan også variere blant individene av én art, avhengig av kjønn og alder.

Delfinartenes dykkeadferd er knyttet til hvilke byttedyr de jakter på. Grunne dykk fra 10 til 50 meters dyp er kanskje de vanligste, men dykk ned til 200–300 meter er heller ikke uvanlig. De større artene, for eksempel grindhval, jakter gjerne på store blekkspruter og kan gå enda dypere. Delfinene svømmer vanligvis i 5–9 knops fart (9–17 km/t). Over korte strekninger kan de komme opp i hastigheter på over 20 knop.

Fangst og bifangst

Noen delfinarter er gjenstand for fangst, for eksempel grindhvalen, som har vært fanget ved Færøyene i flere hundre år. I noen områder, for eksempel på kystene av Afrika og Sør-Amerika, drives det fremdeles fangst i liten skala av delfinarter der kjøttet brukes til så vel mat for mennesker og dyr som til agn i fiske etter krabber og hai.

For noen tiår siden ble millioner av delfiner tatt som bifangst i notfiske etter tunfisk, særlig i Stillehavet. Denne bifangsten er drastisk redusert, men det forekommer fremdeles betydelige bifangster av delfinarter i ulike trål-, garn- og notfiskerier, ikke minst på Europas atlanterhavskyst.