spekkhogger – Store norske leksikon (original) (raw)

Spekkhogger som hopper.

Utbredelse av spekkhogger (Orcinus orca). Basert på data fra Den internasjonale naturvernunionen (IUCN Red List, versjon 3, 2017).

Spekkhogger, også kalt staurkval, er en tannhval som hører til delfinfamilien. Arten finnes i alle hav, både på den nordlige og sørlige halvkule. Den er vanlig hele året på norskekysten, men vi finner gjerne større lokale ansamlinger i områder og perioder der det finnes konsentrasjoner av sild som er spekkhoggerens livrett i våre farvann.

Faktaboks

Også kjent som

Norsk: staurkval; staurhyrning, staurhynning, staurhenning; staurvagn; vagnhogg, vagnhund eller bare vagn; disse siste fra norrønt vögnhvalr. Vitenskapelig: Engelsk: orca eller killer whale

Vitenskapelig navn

Orcinus orca

Beskrevet av

(Linnaeus, 1758)

Rødlistestatus i Norge

LC – Livskraftig

Global rødlistestatus

DD – Datamangel

Spekkhoggerne er utpregete flokkdyr som lever i familieflokker med sterke bånd mellom individene. Det er i vesentlig grad hunnene som råder grunnen i flokkene – spekkhoggersamfunnet er altså sterkt matriarkalsk. I norsk småhvalfangst ble det i perioden 1938–1981 fanget 2345 spekkhoggere. Nå er spekkhoggeren viktig for økoturisme basert på hvalsafari i Nord-Norge. Det er særlig på vinteren, når beitende spekkhoggere opptrer kystnært i sildestimene at slik turisme er mulig og populært.

Beskrivelse

Spekkhoggerhannens ryggfinne er så høy at den kan svaie fra side til side.

Spekkhoggere med tydelige merker som gjør det mulig å kjenne igjen individene - hann til venstre, hunn til høyre.

Spekkhoggeren er kanskje den hvalen som er best kjent langs norskekysten. En indikasjon på dette er de mange forskjellige navn som har vært brukt om arten. Navnene beskriver egenskaper eller oppførsel hos hvalen. Det offisielle navnet spekkhogger er antakelig den nyeste betegnelsen som avspeiler artens vaner med å spise sel og andre hvalarter. En betydelig eldre betegnelse som fremdeles brukes blant kystbefolkningen er navnet staurkval. Dette viser til den karakteristiske ryggfinnen som særlig hos eldre hanner kan bli høy (inntil to meter) og minne om en staur som stikker opp av sjøen. Det eldste kjente navnet har vi fra Kongespeilet (1200-tallet) der arten kalles vögnhvalr. Vögn kommer fra verbet vega (= svaie eller svinge) som antakelig også henspiller på den høye ryggfinnen som gjerne svaier fra side til side. Andre kjente betegnelser er staurhyrning, staurhynning, staurhenning, staurvagn, vagnhogg, vagnhund eller bare vagn.

Hannene kan fullt utvokst bli om lag ni meter lange, hunnene rundt 7,5 meter. Vekta kan komme opp i 7–10 tonn. Hannenes beste kjennetegn i felt er den høye, trekantede ryggfinnen som altså kan bli opptil to meter lang. Hos hunnene er ryggfinnen sigdformet og noe mindre. Kroppen er karakteristisk svart med hvit buk, en hvit flekk bak øyet og en grå flekk (kalt «salflekken») bak ryggfinnen. Alle fargetegningene kan variere fra dyr til dyr. I tillegg har spekkhoggere gjerne merker både på ryggfinnen og i salflekken. Slike merker kan komme av bitt fra andre spekkhoggere eller individene kan ha vært borti båtpropeller eller andre menneskeskapte ting i havet. Et fotografi som viser ryggfinnen og salflekken til en spekkhogger kan derfor bli jevngodt med et fingeravtrykk og muliggjør identifisering av individer. Observasjoner og studier av slike kjente spekkhoggere år etter år i utvalgte områder er blitt en velprøvd forskningsmetode som har gitt verdifull informasjon om vandringer, flokkstruktur, sosiale bånd mellom individer, fødsler og dødelighet.

Levevis

Spekkhoggerne er ofte lekne i overflata.

Spekkhoggeren har en vid utbredelse og finnes i alle verdenshav, men med de største konsentrasjoner i de tempererte og kalde områdene. Arten forekommer både kystnært og i mer åpne farvann, og vi finner den så langt nord som til drivisbeltet. I Nord-Atlanteren finner vi spekkhogger fra USA og Canada i vest, via Grønland, Island, Færøyene og De britiske øyer og til Nord-Afrika og Europa i øst.

I norske farvann forekommer spekkhoggeren både i Nordsjøen, Norskehavet, Barentshavet og utafor vestkysten av Svalbard. Arten er vanlig hele året på norskekysten, men vi finner gjerne større lokale ansamlinger i områder og perioder der det finnes konsentrasjoner av stimfisk som for eksempel sild. Når silda nå for tida overvintrer (fra november til februar) i kystnære farvann i Troms finnes det store ansamlinger av spekkhoggere der. Utover våren, når silda trekker sørover mot gyteområdene utafor Møre, følger spekkhoggerne gjerne etter.

Slike kystnære forekomster av beitende spekkhoggere har gitt grunnlag for en betydelig oppblomstring av økoturisme med hvalsafari som hovedprodukt i de seinere år. Spekkhoggerne opptrer gjerne mange i flokk og er svært aktive og lekne i overflata. Dette gjør dem velegnet som objekter for hvalsafari.

Beitevaner

Tann av spekkhogger, Orcinus orca.

Spekkhoggere i Lofoten

Spekkhoggerens diett er mer variert enn hos noen annen hval. Både sel og andre hvalarter står på menyen, det gjør også en rekke fiskearter, blekksprut, sjøfugl og endog skilpadder. Tross denne store bredden i mulig valg av føde er ikke spekkhoggeren en alteter som sluker alt som kommer i dens vei. I praksis har ulike lokale bestander spesialisert seg på én eller noen få typer av byttedyr. Tilpasning til jakt på forskjellig bytte har medført store forskjeller i adferd hos dyr fra slike ulike bestander.

Nord i Stillehavet er det observert at noen spekkhoggere har spesialisert seg på å spise fisk, i særlig grad laks, mens andre nesten utelukkende beiter på andre sjøpattedyr som kan omfatte både ulike selarter og store og små hvalarter. Lignende tilpasninger ser ut til å forekomme også i Nord-Atlanteren. I våre nærmeste områder i Nordøst-Atlanteren kan det se ut til at fiskespisende spekkhoggere har lært seg å jakte på forskjellige arter i ulike geografiske områder. For dyr som holder til lengst sør (fra Gibraltar og ned mot Kanariøyene) kan det se ut til at størje er mest foretrukken mat. I Nordsjøen og rundt De britiske øyer er makrellen viktigst mens silda dominerer menyen hos spekkhoggere i våre mer nordlige farvann.

Sildas adferd og årlige vandringer styrer mye av spekkhoggernes liv i nord. Således finner vi mengder av spekkhoggere både i sildas kystnære overvintringsområder i Nord Norge (november–februar) og i gyteområder utafor Møre i mars–april. Det er velkjent at silda på norskekysten med ujevne mellomrom kan endre adresse – da gjør spekkhoggerne det samme. Fra 1980-tallet til langt ut på 1990-tallet overvintret for eksempel silda inne i Vestfjorden – da krydde det av spekkhoggere der. Seinere har silda overvintret i kystnære områder utafor Vesterålen og Troms – spekkhoggerne flyttet etter. Når silda på sommer og høst holder seg på beiteområder ute i Norskehavet finner vi mengder av spekkhoggere der.

I overvintringsområdene er silda gjerne nede på 150–300 meters dyp om dagen og nær overflata om natta. Det er helst når silda er ved overflata at spekkhoggeren gjør sine innhogg i stimene. Men hvalene kan også dykke ned og jage opp mindre sildestimer som de kan beite på. Spekkhoggerne bruker flere teknikker i jakten på sild. Den mest spektakulære som er observert i våre farvann er såkalt «karuselljakt» der hvalene isolerer en liten stim med sild så nær overflata at silda ofte hopper opp av vannet. Spekkhoggerne, gjerne 10–15 stykker sammen, svømmer rolig i ring rundt stimen i noe som virker som samordnede bevegelser. Nå og da slår de kraftig med halefinnen mot stimen slik at en del sild som befinner seg ytterst i stimen blir svimeslått. Slik svimeslått sild blir dernest spist én og én av hvalene. Basert på dyrenes energibehov er det beregnet at en sildespisende spekkhogger trenger en dagsdose på rundt 50–60 kilo sild.

I de seinere år har makrell utvidet sine leveområder nordover – det ser ut til at også spekkhoggerne i nord har lært å sette pris på denne delikatessen. Mye tyder på at spekkhoggerne i våre farvann har en betydelig evne til å endre matvaner, også sesongmessig når tilbudet endrer seg. Det ser således ut til at noen spekkhoggere ikke følger sildas vandringer, men satser på andre lokale ressurser i deler av året. Både i Nord-Norge og ved Island er det observert at grupper av spekkhoggere tidvis kan beite på rognkjeks. Også sei og torsk kan opptre på dyrenes meny. I steinkobbens ynglekolonier om sommeren sees spekkhoggere som beiter på selunger. For å få tak i selungene samarbeider gjerne flere spekkhoggere om å lage bølger som skyller selene fra liggeplassene og ut i sjøen. Det er også observert at spekkhoggere kan ta både små (nise) og større (vågehval) hvalarter. Også i farvannene ved Grønland spiser spekkhoggerne både fisk, sel og hval.

Spekkhoggere observeres veldig ofte sammen med fiskeflåten, særlig der det fiskes sild og makrell. Ved slike møter og konkurranse om de samme fiskestimene kan det hende at enkeltindivider havner inne i snurpenota – som regel kommer de seg uproblematisk ut igjen med litt hjelp fra fiskerne. Mer konfliktfylt blir det når spekkhoggere følger garn- og linebåter og forsyner seg direkte fra redskapene etter hvert som fiskene kommer opp til overflata, sånn adferd er observert i både kveite- og blåkveitefiske i våre nordlige farvann.

På grunn av sin lange levealder og plassering øverst i næringskjeden er spekkhoggere utsatt for miljøgifter. Ingen andre arter av sjøpattedyr har eksempelvis så høye nivåer av PCB (polyklorerte bifenyler) som de man finner i enkelte spekkhoggerbestander. I noen tilfeller er nivåene av miljøgifter så høye at det kan påvirke bestandenes reproduksjonsevne. På Grønland, der sel og hval tradisjonelt har vært befolkningens viktigste kilder til ernæring, advares befolkningen nå mot å bruke akkurat denne arten som mat.

Spekkhoggerhann utafor Kvaløya i Troms.

Forplanting

Spekkhoggerhunn med kalv.

Spekkhoggerhunner kan bli 80–90 år gamle, hanner noe mindre (50–60 år). Hunnene er både yngre og mindre enn hannene ved kjønnsmodningen. I norske farvann blir hunnene antakelig kjønnsmodne i åtteårsalderen, da er de mellom 4,6 og 4,9 meter lange. Hos hannene kommer altså puberteten noe seinere slik at kjønnsmodning ikke inntrer før de er rundt 5,8 meter lange og 15 år gamle.

De kjønnsmodne hunnene får vanligvis én enkelt unge cirka hvert femte år. Da spekkhoggeren ble beskattet i Norge ble det observert at det antakelig bare gikk 3–4 år mellom hver gang en hunn ble drektig. Økt fødselsrate er vanlig i bestander som blir beskattet og redusert. Forplantningsevnen avtar med alderen, og når de nærmer seg 40 år er det svært få hunner som produserer avkom.

Det er ikke uvanlig å observere typisk seksuell adferd blant spekkhoggerne, Eksempelvis er det registrert at to eller tre hanner (både voksne og ungdyr) kan svømme rundt og leke med hverandre med erigerte peniser. Det er ikke godt å si hva som er meningen med slik adferd – kanskje er det bare lek, kanskje kan det være ledd i etablering av et sosialt hierarki i flokken. Både unge og eldre hunner viser interesse for hanner som er engasjert i slik seksuell lek. Genetiske undersøkelser har vist at det kun er et fåtall av de eldre hannene som får pare seg. Hanner parer seg aldri med hunner fra egen flokk, men oppsøker paringsvillige hunner i andre flokker. Under paringsleken ruller hunnen og hannen rundt hverandre, og ofte svømmer de sidelengs i overflaten. Under selve akten plasserer hvalene seg buk mot buk. Det er mulig at hannenes store ryggfinne fungerer som en slags «kjøl» som hjelper til med å stabilisere hvalene.

Mye tyder på at parringen og fødsel kan skje i de fleste årstider i våre farvann. Det er likevel en tendens til at flertallet av kalvene blir født seinhøstes eller tidlig vinter. Nøyaktig lengde på drektighetstiden vet man ikke – antakelig ligger den på rundt 16–17 måneder. Dermed kan vi forvente en brunsttopp fra juli til september i flokkene på norskekysten. Nyfødte spekkhoggerkalver er fra 2,2 til 2,4 meter lange. Hos helt unge kalver er de lyse kroppsfeltene ikke helt hvite som hos eldre dyr, men mere gule til lyst røde. Dieperioden varer fra ett til to år, og i denne perioden får kalvene etter hvert også annen mat som mora skaffer.

Sosial organisering

I spekkhoggerflokkene er det hunnene som regjererer mens hannene med sine høye ryggfinner (bildet) må finne seg i å spille annenfiolin.

Spekkhoggere i overflaten.

Spekkhoggerne er utpregete flokkdyr og det er ytterst sjeldent å se en ensom spekkhogger ute på havet. Spekkhoggerflokken er en typisk familieflokk der den grunnleggende sosiale enheten er en hunnhval og hennes avkom. Flokken karakteriseres av sterke bånd mellom individene der verken hunner eller hanner forlater moras flokk under oppveksten, selv ikke etter moras død. Eldre hunner som er ferdige med å fostre opp egne kalver ser ut til å bruke sin livserfaring til å styre det meste av flokkens aktivitet. Spekkhoggersamfunnet er med andre ord sterkt matriarkalsk.

I det matriarkalske spekkhoggersamfunnet regnes en underflokk som en samling av to eller flere nært beslektede hunner og deres kalver – disse tilbringer nesten all sin tid sammen. En flokk blir da en større enhet som i noen sammenhenger foretrekker å holde sammen, men som i andre sammenhenger kan splitte opp i underflokker for kortere (uker) eller lengre (måneder) perioder. Klanen er neste enhet i spekkhoggersamfunnet – denne består av flere nært beslektede flokker. Samfunnet blir da artens øverste og største enhet i artens sosiale organisasjon og består av alle flokker som er observert sammen med hverandre minst én gang. En slik sosial struktur kan ikke være statisk, men under stadig endring etter hvert som nye individer fødes og gamle dør. Forholdet mellom antallet av eldre erfarne hunner, produktive hunner og hanner, samt ungdyr vil variere over tid og dette påvirker den sosiale dynamikken. En flokk med mange produktive hunner vil for eksempel vokse fort, og dette fører gjerne til flere underflokker som kan danne sin egen nye flokk.

Spekkhoggernes sosiale struktur er ikke unik – vi finner lignende strukturer hos andre hvalarter, for eksempel hos grindhval. Både dyrenes strategi for å skaffe seg mat og deres livssyklus er med på å utforme artens sosiale struktur. For en lengelevende, intelligent art på toppen av næringskjeden er det åpenbart en god løsning med stabile familieflokker. Dette gir eksempelvis gode muligheter for forutsigbar oppfostring av kalver og videreføring av innlært adferd fra generasjon til generasjon.

Mye av det vi vet om spekkhoggernes sosiale liv har vi lært gjennom langtidsstudier basert på fotoidentifisering i andre havområder, i særlig grad nord i Stillehavet langs vestkysten av USA og Canada. Nyere studier i Nordøst-Atlanteren tyder på at spekkhoggerne her har et sosialt mønster som i alle fall ligner på det vi finner i Stillehavet. Norske spekkhoggere lever i stor grad i stabile flokker. Samtidig kan det se ut til at enkelte voksne individer ikke har klar tilknytning til noen spesiell flokk. Dette kan bety at den sosiale strukturen som er utviklet i våre økosystemer avviker noe fra andre farvann med andre økologiske forhold. Tidligere fangst, der store deler av familieflokker kan ha blitt tatt, kan også ha bidratt til at det fremdeles finnes voksne individer som streifer mellom ulike familieflokker.

Dialekter og ekkolokalisering

Spekkhoggerne lager en rekke lyder, og akustiske undersøkelser har vist at hver enkelt flokk har sin egen «dialekt». De enkelte individene kan derfor gjerne kjenne igjen sin egen flokk på lydene. Dyr som hviler er gjerne tause, men når de spiser eller er engasjert i sosiale aktiviteter bruker de et rikt repertoar av ulike lyder. De kommuniserer med plystre- og pulslyder som er hørbare for oss mennesker. Plystrelydene kan vare opptil 10 sekunder, mens pulslydene består av raske repeterte pulser som kan vare fra 0,5 til 2 sekunder. Spekkhoggerne benytter også ekkolokalisering, både til å navigere og til å finne byttedyr. Dyrene produserer høyfrekvente, kortvarige klikkelyder som rettes framover i vannet. Så tolker de ekkoet som reflekteres og kan dermed få en oppfatning av både omgivelsene og eventuelle byttedyr. I prinsippet akkurat det samme som fiskerne gjør når de anvender ekkolodd for å finne fisk.

Bestand

Spekkhoggeren er en av artene som blir registrert i de regelmessige telletoktene som gjennomføres i Nord-Atlanteren. I norske havområder teller bestanden nå antakelig nærmere 14 000 dyr.

Fangst

Hvalsafari: Turister ser spekkhogger i Troms.

Tradisjonelt har den norske småhvalfangsten også omfattet spekkhogger, men arten har aldri vært viktig for de norske hvalfangerne. I perioden 1938 til 1981 tok norske hvalfangere totalt 2345 spekkhoggere – i antall var dette bare rundt to prosent av den norske småhvalfangsten som også inkluderte vågehval, nebbhval og grindhval. De viktigste fangstområdene for spekkhogger lå utafor Møre og Lofoten samt i det sørlige Norskehavet mellom Norge og Island. På begynnelsen av 1970-tallet opphørte den norske fangsten av spekkhogger fordi det ikke lenger var marked for fangstproduktene som i sin helhet hadde gått til fôr i pelsdyrnæringen. I 1977–1981 var det igjen en betydelig norsk spekkhoggerfangst med begrunnelse om at en ville skåne den hardt nedfiskede sildebestanden som da var i en oppbyggingsfase. Etter 1981 har det ikke vært spekkhoggerfangst i Norge. I farvannene rundt Grønland tas det fremdeles en del spekkhoggere til lokalt konsum.

Spekkhogger har tradisjonelt vært brukt til framvisning i akvarier rundt omkring i verden. Derfor har den vært utsatt for en ikke ubetydelig levendefangst, både på vestkysten av Canada, i farvannene rundt Island og i den delen av Russland som vender ut mot Stillehavet.

Dagens forvaltning av spekkhoggere i våre farvann skjer i Den nordatlantiske sjøpattedyrkommisjonen (NAMMCO).

Systematikk

Systematikken følger Artsdatabankens inndeling (2024).

Les mer i Store norske leksikon

Faktaboks

Vitenskapelig navn

Orcinus orca

Artsdatabanken-ID

48166

GBIF-ID

2440483

Kommentarer (2)