det svenske felttoget i Trøndelag 1718-1719 – Store norske leksikon (original) (raw)

Carl Gustaf Armfeldt

Carl Gustaf Armfeldt. Maleri av den svenske kunstneren David von Kraft (1666-1736)

Høsten 1718 invaderte en svensk hær ledet av general Carl Gustaf Armfeldt Trøndelag. Dette felttoget var en del av den svenske invasjonen av Norge samme år. Sør-Norge ble samtidig invadert av en hær under kong Karl 12.s egen kommando. Invasjonen er en del av den store nordiske krigens siste fase, som også er kjent som elleveårskrigen, der Danmark-Norge og Sverige var motstandere. Målet med invasjonen var å erobre hele eller deler av Norge.

Faktaboks

Også kjent som

Armfeldts feltog i Trøndelag; general Armfelds dødsmarsj; karolinernes dødsmarsj

Karl 12. hadde tidligere forsøkt å gjøre det samme to år tidligere, men den svenske invasjonen av Norge i 1716 var mislykket. Svenske hadde da kun rykket inn på Østlandet. Høsten 1718 gjorde svenskene nok et forsøk, denne gangen forsøkte de også å erobre Trøndelag.

Armfeldts felttog ble avsluttet da han fikk beskjed om at Karl 12. hadde blitt drept på Fredriksten festning i Halden 11. desember 1718. Det var imidlertid klart at felttoget var mislykket allerede i november, hovedsakelig grunnet dårlige veier, kulde og mangel på forsyninger. De 3000 svenske soldatene som døde under retretten, utgjør det største enkelttapet av militært personell i Norge i historisk tid. Begivenheten påførte også sivilbefolkningen i mange bygder store lidelser.

Motiv

I juli 1717 fikk generalmajor Carl Gustaf Armfeldt ordre fra kong Karl 12. om å ta seg over til Västernorrland for å ta kommandoen over den Jämtlandske armeen og begynne planleggingen av et felttog mot Norge med Trondheim som mål. Ved nyttår 1718 møtte han Karl 12. i Lund og la fram planene om et felttog fra Jämtland. Målet var å skjære Norge i to og bemektige seg det nordafjelske Norge. Norske tropper som måtte befinne seg i lenet etter Trondheims fall, skulle man nedkjempe eller drive ut. Armfeldts operasjon var trolig en avledningsmanøver for hovedframstøtet mot Sørøst-Norge.

Kongens intensjoner om hva som skulle skje videre er noe uklare. Trolig ville han ta kontroll over Norge for å stå i en sterkere stilling, både ved at det svekket Danmark-Norge og alliansen som stod mot ham, at det nedkjempet fienden som sto ved Sveriges vestgrense og at det ville sette ham i en sterkere posisjon ved eventuelle fredsforhandlinger. Det er også i etterkant blitt hevdet at Karl 12. ønsket å bruke Trondheim som springbrett for å intervenere i Skottland for å støtte jakobitteropprøret der. Motivet skulle være å sørge for et vennligsinnet regime i det mektige Storbritannia. Det er ikke funnet noen kilder som kan støtte dette.

Svenske forberedelser

Armfeldts dödsmarsch

Karoliner (svensk soldat) fra Armfeldts felttog.

Store deler av 1717 og første halvdel av 1718 gikk på svensk side med til å utruste 60 000 mann i en siste kraftanstrengelse hos et folk som var utarmet både demografisk og økonomisk av snart to tiår med krig. Sommeren 1718 samlet Armfeldt troppene ved Duved skanse. Den jämtlandske armeen talte i alt 10 000 mann og 7000 hester fordelt på tre kavaleriregimenter og et uavhengig kavalerikompani, åtte infanteriregimenter og to uavhengige bataljoner pluss et frikompani. Arméstaben utgjorde til sammen omkring 50 offiserer. Mannskapsstyrken til de enkelte regimentene varierte, fra Nylands Regiment med 400 mann til Hälsinge Regiment med 1300.

Høsten og våren 1717–1718 rekognoserte Armfeldt selv grenseområdene for å undersøke terrenget og ikke minst værforholdene. Han fant at den mest gunstige ruten gikk nordøstover fra Duved skanse, via Skalstugan på svensk side og deretter mot Sul og Stene skanse, med andre ord den traseen som länsväg 336 følger på svensk side og riksvei 72 på norsk side i dag. Tidsvinduet for et slikt angrep var relativt begrenset. Veiene var elendige, og 10 000 mann med artilleri, hester og tren ville fort gjøre dem til gjørmehav i sommerhalvåret, og om vinteren ville snøen gjøre veiene uframkommelige. Den best egnede perioden for angrep var om høsten idet bakken frøs og før snøen ble for dyp, eller på skaren i mars. Et omfattende veiarbeid ble satt i gang med blant annet 400 mann fra Jämtlandske Regiment. Flere broer ble bygd, og utbedringer ble gjort helt fram til grensen. Arbeid ble også gjort på veiene nordover mot Storlien og Tydal. Det ble i tillegg bygd ny postvei mellom Värmland og Jämtland for å bedre kommunikasjonen mellom frontavsnittene i sør og nord, slik at det tok «bare» 8–10 dager å få fram en melding fra Eda skanse, overfor Kongsvinger på norsk side.

Det ble også gjort utbygging av Duved Skanse, der forsyningene ble lagt opp, og likeledes på Järpen, Frösö og Långå, der det lå alternative magasiner. Det ble satt i gang et frenetisk arbeid for på bare seks måneder å legge opp forsyninger til felttoget. Det ble ikke enklere av at store deler av Skandinavia i 1717—1718 opplevde avlingssvikt, og både Jämtland og Norrland opplevde hungersnød. Ved siden av mel, gryn, erter, tørket kjøtt, fisk, brød, tobakk og brennevin skulle man skaffe til veie 2000 slaktedyr og 3000 kløvhester som også trengte fôr. Soldatene skulle selv bringe med seg mat for seks uker, og deretter regnet man med å måtte kjøpe mat fra nordmenn før forsyninger kunne bli fraktet over fra Duved.

Da Armfeldt inspiserte troppene etter at de var på plass, fant han at det manglet en god del kløvhester, men ellers var troppene i god form. Dårlige veier førte til at det tok lang tid å samle troppene. Jämtlands Regiment og Hälsinge Regiment var på plass i Duved i midten av juli, mens de finske regimentene som hadde rømt Finland i 1714, innfant seg i begynnelsen av august. Lengste marsjrute på 700 kilometer hadde Österbotten Regiment fra sin forlegning i Nyköping sør for Stockholm. Karl 12. hadde lagt en nokså detaljert plan for framrykningen som skulle bringe troppene til Trondheim på seks uker.

For å trygge forsyningslinjene tilbake til Duved var det viktig å sikre Stene og Skånes skanser. De svenske soldatene hadde instruks om å behandle den norske sivilbefolkningen godt.

Avmarsj

Armfeldttogets rute fra Sverige inn i Trøndelag

Samtidig, håndtegnet kart over Armfeldts felttog fra Sverige og inn i Trøndelag.

Jämtlands Regiment forlot Duved 20. august 1718, men resten av regimentene var ikke klare før ni dager senere. De forlot bygda i fem divisjoner, og den siste dro ikke før 30. august. Marsjruten de la ut på, var 180 kilometer lang, og med forsyninger for bare seks uker var det ikke rom for forsinkelser. Til tross for det omfattende veiarbeidet hadde sen vår og mye nedbør gjort veien fram til grensen nesten uframkommelig. Derfor måtte de tyngste beleiringskanonene stå igjen.

Man måtte bygge nye broer og legge ned kvistbunter for å komme fram, og riksgrensen ble ikke passert før 6. september. Etter hvert som de kom over tregrensen, måtte de tilbake til lavlandet for å hente materialer. 15 kilometer inn i Norge lot Armfeldt troppene hvile ved Guddingsvollen ved bredden av innsjøen Færen. 8. september gikk marsjen videre over bratt ur og gjennom tett kjerr rett nordover mot Stene. Den allmenne ferdselsveien gikk gjennom lettere terreng lenger nord, men Armfeldt valgte denne ruten fordi han fryktet at nordmennene lå i bakhold der. Veien gikk et stykke oppover fjellet Hermannsnasa. Den taktiske manøveren kostet krefter, og neste dag hvilte hæren ut ved Grønningen. Det var ellers et problem at hestene hadde vansker med å finne beite på fjellet.

Samtidig kunne den norske kommanderende general nordenfjells Vincents Budde i Trondheim mønstre 6800 mann, og med ytterligere forsterkninger var mannskapene i november kommet opp i 8174. Svenskene hadde fordelen av initiativet, men Budde hadde god oversikt over forberedelsene som ble gjort og disponerte troppene deretter. Innfallsveiene til Trøndelag var dekket av litt over 4000 mann. 1900 mann lå øverst i Verdalen og bemannet Stene og de tilknyttede skanseverkene. Det lå videre 320 mann i Snåsa-området, 850 i Forradalen og Meråker i Stjørdalsføret, 320 mann i Tydal og Selbu i tillegg til 620 mann på Røros. Hit sendte Armfeldt patruljer for å gjøre nordmennene usikre på hvilken vei de kom. Røros var den minst sannsynlige innfallsporten med dårlige forbindelser over grensen, men beslutningen om utplassering av tropper hadde trolig sammenheng med bergstadens store økonomiske betydning.

Stene og Skånes skanser

Armfeldts felttog i Trøndelag

Kart over de svenske troppenes fremmarsj (rød linje) og tilbaketrekning (stiplet rød linje).

Til sammen dekket de norske stillingene alle farbare veier til og forbi Stene. Dette var årsaken til at Armfeldt valgte den uveisomme ruten langs Færen og derfra over Guddingvollen og ned til Stene. Soldatene her var for det meste fra Innherred og Namdalen, og alle våpenføre menn i bygda ble utkommandert for å delta i forsvaret.

10. september skjedde de første trefningene mellom svensker og norske patruljer fra Stene. Dagen etter nådde det svenske forpartiet noen setrer som lå nær skansen. Her gikk de i hvilestilling. Ut fra rapportene han fikk, beordret Budde, som befant seg på stedet, at man skulle tenne vardene idet mørket falt på, for å varsle at svenskene hadde invadert Norge. Ved ti-tiden samme kveld hadde signalet nådd fram til Trondheim, og snart brant det fra varder over hele Trøndelag og Møre. Dette var for øvrig siste gang varder ble tent i Norge for å varsle ufred. Dette systemet hadde da eksistert i alle fall siden vikingtiden.

I ly av nattemørket lot Armfeldt 2000 infanterister og kavaleri rykke fram og forberede seg på å angripe sørfra ved daggry, og en norsk soldat ble tvunget til å vise vei ned fjellet. Terrenget tillot ikke framføring av noen større styrke. En del av mannskapene gikk seg bort i mørket og havnet ved Sulelva like nedenfor stillingene ved Molden. De åpnet imidlertid ild mot nordmennene og begynte å felle trær og bygge flåter for å narre nordmennene til å tro at de ville krysse elven. 170 mann ble etterlatt for å opprettholde illusjonen, mens resten fortsatte mot Trangdøla. Hovedstyrken klarte snart å komme seg over broen. Den lille vaktstyrken fikk av gårde én salve før den måtte rømme. Men det var nok til å varsle Budde om at hans tropper var i ferd med å bli omringet. Dette skjedde akkurat idet han holdt krigsråd, og Budde kommanderte straks oberst Baltzer Meitzner og hans Nordre Trondhjemske Regiment til å sette opp en skytterlinje for å blokkere fienden, samtidig som dragoner fra Verdalske og Gauldalske dragonkompanier gikk til motangrep. Men mot de finske veteranene hadde de ingen sjanse. Tolv norske dragoner falt eller ble tatt til fange, og Verdalske kompani mistet sin fane.

Men motangrepet gjorde det mulig å unngå å bli omringet. Buddes menn trakk seg nedover dalen og fortsatte mot Trondheim, mens svenskene var for slitne til å følge etter. På den annen side hadde et viktig forsvarsverk falt i fiendens hender. Allerede på dette tidspunktet kunne Armfeldt dermed få ført fram noen forsyninger fra magasinene i Duved. Da de dro videre 3. september, etterlot Armfeldt 500 mann til å befeste Stene skanse og sikre forsyningsruten tilbake til Duved.

Svenskene hadde nå en lett marsj ned dalen til Skånes skanse (like sør for dagens Verdal sentrum). Skansen lå strategisk til på en odde langs veien sørover mot Trondheim. En parlamentær ble sendt fram for å få besetningen til å overgi seg. På skansen var det en del kanoner, men besetningen besto av 90 bønder, noen gamle offiserer og en håndfull artillerister. Den norske kommandanten innså at han ikke hadde noe valg, og overga seg. Forsyningene som ble erobret, ble beregnet til å kunne underholde de svenske troppene i 14 dager.

Framrykking mot Trondheim

Kristiansten festning

Kristiansten festning i Trondheim, tegning fra 1700-tallet.

19. september nådde svenskene sperringen ved Langstein. Her gikk veien i om lag fire kilometer langs stranden med en bratt fjellskrent på landsiden. Det tok to dager å få troppene forbi, som deretter slo leir rundt Skatval kirke. I et brev til Karl 12. beskrev Armfeldt forseringen av Langstein som «alle slemma wägars sammandrag» og den verste han hadde opplevd på alle sine reiser. Trenet hadde enda større problemer med å forsere sperringen og var 22. september ennå ikke kommet etter. Seks dager senere var de fortsatt ved Skatval, og forsyningene var ved å ta slutt. Armfeldt beordret derfor trenet tilbake til Skånes for å hente forrådet der samt å føre fram forsyningene som var brakt til Stene. Samme dag rykket de fram til Stjørdal, men forsyningssituasjonen begynte å bli kritisk, spesielt siden kongen hadde lagt ned forbud mot plyndring under trussel om henrettelse. Situasjonen for sivilbefolkningen var ikke særlig mye bedre. Mye av kornet sto uskåret på åkrene, og møllene i bygdene var ødelagt. Rasjonene var nå så små at det førte til sykdom hos mennene. Også Armfeldt ble rammet, og 4. oktober beskrev han nøden i et brev til kongen. Moralen blant troppene ble også skadelidende, og stadig flere deserterte.

En forsyningspatrulje hadde nådd fram 1. oktober, og den førende offiseren berettet at nesten hele forsendelsen hadde gått tapt på veien over fjellet. Dette overbeviste Armfeldt om at situasjonen var håpløs, og han trakk styrkene tilbake til Levanger–Verdal, der de var framme 11. oktober. Dette ga Budde mer tid til å utbedre forsvaret av Trondheim, der han siden 20. september hadde samlet alle sine styrker. Budde sendte ut kontaktpatruljer for å uroe fienden, men våget ikke å engasjere dem i større trefninger. På den tiden svenskene lå fast i Verdalen, befant han seg på Inderøya.

Imens sank den svenske moralen ytterligere. Hälsinge Regiment var på randen av mytteri, og bare beinharde represalier klarte å kvele det i fødselen. Men forsyningssituasjonen bedret seg ikke så lenge bakken ikke frøs og gjorde ruten over fjellet enklere. De hadde snart tømt omegnen for livsmidler og fôr. Noen steder måtte soldatene selv ut på jordene og høste det bøndene ikke hadde maktet å få i hus. Svenskene måtte også snart trosse kongens ordre om ikke å ta noe med makt. Levanger-bygdene ble snart utarmet, og svenskene ble tvunget til å dra videre. Mellom 24. og 29. oktober marsjerte de tilbake langs ruten de hadde kommet, og opptok snart et spredt kvarter opp gjennom Verdalen, fra Armfeldts hovedkvarter på Øra nede ved fjorden og opp til Vuku på fjellet. På grunn av den norske aktiviteten i området ble det bygd feltforskansninger, og beredskapen var høy.

Troppene hadde ikke stått lenge i Verdal da generaladjutant Marcks von Würtemberg ankom fra kongens hovedkvarter i Strömstad med ordre om å framskynde innsamlingen av forsyninger fra verdalsbygdene. Bygdene i hele dalen ble tømt for forsyninger, og de sårede ble evakuert til Stene sammen med all overflødig bagasje. 11. november – en uke etter at Marcks ankom – var armeen gjort marsjklar. Armfeldt hadde fått nyss om at Budde befant seg på Inderøya og ville forsøke å nå Trondheim før den norske kommandanten. Samtidig ville han unngå å igjen måtte forsere Langstein. Ruten gikk inn i landet og rett sørover fra Skogn og over Markabygda. Oppbruddet kunne vanskelig holdes hemmelig midt inne i fiendeland, og det ble satt ut rykte om at svenskene skulle trekke seg tilbake til Jämtland. For å lette marsjen over fjellet ble trenet kraftig redusert. Mellom 13. og 14. november var styrken på 1180 kavalerister og 4000 infanterister framme i Hegra.

Marsjen gikk videre over Stjørdalselva, og ruten kom snart inn på traseen for dagens E6. 15. november nådde kavaleriet under Reinhold Johan de la Barre fram til utkanten av Trondheim. Han kunne konstatere at Budde hadde nådd fram før dem og nå hadde samlet en styrke på 6200 infanterister, to borgerkompanier på 200 mann, 720 landdragoner, 1014 kavalerister og 40 artillerister. Armfeldt slo derfor leir ved Tesli gård. 19. november ankom to adjutanter fra Karl 12. med ordre om å angripe byen. Svenskene begynte nå å rekognosere byens forsvarsverk og mulige framrykningsakser. Seks dager etter flyttet svenskene videre sørvestover til Hoeggen. Årsaken er uviss, men trolig ønsket Armfeldt å komme i posisjon til å kunne avskjære atkomstveiene til byen sørfra, men samtidig holde åpen sin egen retrettrute over Røros eller Tydal.

Tilbaketoget

Armfeldttogets rettretruter i Trøndelag 1718-19

Samtidig, håndtegnet kart over Armfeldts tilbaketog i Trøndelag.

Etter å ha bygd en bro krysset svenskene Nidelva ved Leira gods 28. november. På dette tidspunktet hadde Armfeldt allerede gitt opp å ta Trondheim. Svenskene slo leir ved Skjetne og fortsatte de påfølgende dagene sørover og oppover Gauldalen under skiftende værforhold. Her for de hardhendt fram for å skaffe seg underhold fra en befolkning som allerede levde på sultegrensen. Mens de lå i kvarter mellom Melhus og Støren 7. desember, fikk Armfeldt melding om kongens død ved Fredrikshald. Han var i tvil om innholdet, men om det var korrekt og den svenske hovedstyrken sørpå trakk seg ut, ville den jämtlandske armeens posisjon være ytterst utsatt. Armfeldt fikk snart bekreftet meldingen fra norsk hold. 29. desember fortsatte de et stykke sørover, slik at baktroppen lå like nord for Støren kirke.

Til da hadde det falt lite snø, men da de brøt opp fra Melhus, hadde temperaturen sunket. Svenskene var dårlig kledd og hadde ikke telt, og allerede på dette tidspunktet begynte flere å dø av kombinasjonen matmangel, kulde og utmattelse. 7. januar brøt generalmajor Reinhold Henrik Horn og Jämtlandske Regiment opp fra leiren ved Haltdal kirke. Hovedstyrken fulgte etter, men i snødrevet og dyp løssnø brøt moralen sammen, og kolonnen måtte stanse ved Aune-gårdene, den siste bebyggelsen før snaufjellet begynte for alvor. Etter to dagers marsj over fjellet kom de til bebyggelsen i Tydal, men på fjellet hadde de mistet 200 mann, flere av dem fra Hälsinge Regiment. Troppene søkte ly i skogen ned mot Neas bredder, mens Armfeldt tok kvarter på gården Østby. Herfra var det bare 30 kilometer over fjellet til nærmeste svenske bygd, Handöl, og ytterligere ti kilometer til Duved.

Armfeldt spurte bonden Lars Jonson Østby hvordan han trodde det ville gå å legge av sted over fjellet. Tydalingen svarte som så at det nok ville gå bra dersom de hadde ski og var godt kjent. Men det var bare et par av de jämtlandske kompaniene som hadde ski. Natten til 11. januar startet de oppfarten og gikk oppunder Blåhammeren som rager 1200 meter over havet. Ved middagstider blåste det opp til en forrykende snøstorm. Baktroppen slo leir ved et vann som for ettertiden er blitt kjent som Svenskeleirtjønna, bare ti kilometer fra Østby. Fortroppen hadde da kommet fram til nordenden av Essansjøen.

Oppe på snaufjellet var det ikke mulig å finne brensel, så de fyrte med geværkolber, sleder og annet de måtte ha med seg av trevirke. Da morgenen grydde, hadde mange frosset i hjel. På dette tidspunktet var hver mann overlatt til seg selv. De som klarte å reise seg, kastet fra seg sine våpen, og de som ikke klarte å henge med, gikk en sikker død i møte. Om kvelden 13. januar slo de leir ved Bustvåla, bare et steinkast fra svenskegrensen. Ifølge overleveringer slo de hull på isen på Ranglaåa og konstaterte at vannet rant østover – de hadde kommet over vannskillet. Neste kveld kom fortroppen fram til bebyggelsen i Handöl. Varder ble tent for at resten skulle finne veien ned fra fjellet. De overlevende ble så geleidet videre til Duved, der de ble samlet, men 24. januar kom det fremdeles menn ned fra fjellet.

En norsk skipatrulje som forfulgte svenskene under ledelse av major Jens Henrik Emahusen, ble møtt av følgende syn da uværet la seg (i moderne språkdrakt): Jeg har vanskelig for å beskrive elendigheten jeg har sett. I hauger på 10, 20, 30 og 40 lå svenskene døde i Remslien 35 kilometer fra Østby i Tydal. De lå i full utrustning med sekken på ryggen hvor man enn så. Sledene sto lastet og med fastspente hester. Både hester og kusker var døde. Kort sagt var hele den svenske hæren utslettet, og jeg våger påstå at ikke mer enn 500 mann av infanteriet har kommet seg levende ned til Handöl, og til og med mesteparten av rytteriet har gått tapt.

Ved returen til Järpen forlot Armfeldt Jämtland og overlot til Horn å reorganisere restene av troppene. Man fryktet norske motangrep, og mannskap måtte bli skrevet ut blant lokalbefolkningen for å besette skansene som utgjorde grenseforsvaret.

Tapene

Karolinermonumentet ved Duved

Monument over de 3000 karolinerne (svenske soldatene) som døde under tilbaketoget.

Av de 10 000 svenske soldatene som gikk inn i Norge høsten 1718, døde 4273 menige og underoffiserer. Noen døde av sykdom, krigshandlinger og andre skader, men viktigste dødsårsak var likevel frostskader og komplikasjoner i forbindelse med disse. Størst var tapene i perioden 28. desember–4. januar, da halvparten av de 5000 som startet oppstigingen fra Tydal, omkom. Ytterligere 900 døde senere av frostskader de hadde pådratt seg, mest sannsynlig fordi de pådro seg koldbrann som utviklet seg til blodforgiftning. Av de 1100 som overlevde, ble 451 dimittert på grunn av skadene. Trolig har ikke flere soldater dødd i noen enkelt episode i hele Norges krigshistorie.

Årsakene til de høye tapene lå ikke bare i været og temperaturforholdene, men også i de sosiale forholdene, utrustningen og forsyningssituasjonen. De menige bondesoldatene levde jevnt over et hardt liv med dårlig kosthold allerede fra oppveksten. Skillet mellom høy og lav ble videreført i hæren. Offiserer og likemenn (prester, jurister, feltskjærer og lignende) var i utgangspunktet i bedre fysisk form og hadde råd til å koste på seg bedre klær og utrustning enn de menige og underoffiserene. De nøt også godt av bedre innkvartering og matrasjoner, selv om reglementene skulle tilsi noe annet.

Følger

Felttoget medførte en stor belastning for sivilbefolkningen, selv om det nok er vanskelig å isolere noen spesielle dødstall i en periode med mye nød og uår også i fredstid. På begge sider av grensen fikk man ikke kornet i hus fordi mennene var i krigen. Og om de kom tilbake, hadde de med seg sykdommer som de utarmede menneskene hjemme var ekstra sårbare for. Skadene i Singsås herred i Gauldalen ble for eksempel taksert til 2534 riksdaler, tilsvarende 800 kyr. Trolig var den enda mer omfattende.

Inntrykkene var så sterke at folkeminnet om felttoget har levd i lokalsamfunnene helt fram til våre dager. Felttoget har satt varige spor i form av stedsnavn som Svenskeplassen, Soldatåsen, Svenskberget, Svenskedalen og Svenskemyra i Gauldalen samt Svenskeleiren og Hærtjønna i Tydalen.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Kommentarer