dorere – Store norske leksikon (original) (raw)

Dorere er navnet på en av stammene i oldtidens Hellas. Etter vanlig oppfatning vandret de inn fra nord, bodde ved Pindosfjellet i Thessalia og kom til Doris i Mellom-Hellas. Sagnet fortalte at de i rundt 1100 fvt. dro over til Peloponnes, anført av heraklidene, ætlinger av stammeherosen Herakles. De erobret Korinth, Argolis, Lakonia og Messenia.

Enkelte forskere har ment at tradisjonen om den doriske vandringen er uten historisk verdi. Men dens troverdighet er blitt bekreftet av arkeologiske funn og av dialektforholdene i det senere Hellas. Senere trengte dorerne videre frem til Kreta og Lilleasias sørvestlige kyst; i den greske koloniseringstiden slo de seg ned ved Bosporos, i Sør-Italia og på Sicilia.

Dorerne var meget forskjellige fra jonerne både i målform, kunstsans og samfunnssyn. Deres fremste stat ble Lakonia med hovedstaden Sparta (Lakedaimon). Det var et utpreget mannssamfunn, militært organisert, med en aristokratisk-oligarkisk forfatning.