etterforskning – Store norske leksikon (original) (raw)
Etterforskning er den undersøkelsen som politiet foretar for å finne ut om det foreligger et straffbart forhold som skal forfølges av det offentlige. Formålet med etterforskningen er å skaffe til veie materiale for å avgjøre om det skal reises siktelse eller tiltale mot en bestemt person. En etterforskning skal være nøytral, og legge like stor vekt på å innhente bevis som taler mot straffeskyld som bevis som underbygger straffeskyld. Dessuten tjener etterforskningen som forberedelse til eventuell rettssak.
Politiet har en «S-regel» som skal minne dem på formålet bak enhver etterforskning. Denne lyder slik: «Søke sikre samle spor som sannsynliggjør sakens sanne sammenheng såvel siktedes skyld som skyldfrihet».
Utenrettslig etterforskning
Politiets egne undersøkelser betegnes som utenrettslig etterforskning. Den består dels av avhør av vitner og mistenkte og dels av innsamling og granskning av tinglige bevis, for eksempel undersøkelse av åsted for å finne spor etter gjerningen, ransaking av mistenktes bolig for å finne stjålne gjenstander, tekniske undersøkelser av spor som er funnet på gjerningsstedet, gjennomgang av dokumenter i en skattesak osv. Et viktig hjelpemiddel for etterforskningen er også politiets registre med opplysninger om tidligere straffede personer.
Omfanget av etterforskningen vil variere fra sak til sak. I alvorlige saker, for eksempel en drapssak, vil et større antall polititjenestemenn delta i etterforskningen, og det kan også bli aktuelt med bistand fra Kripos. I en mindre sak vil etterforskningen ofte bare bestå i avhør av vitner og eventuell mistenkt i saken. Politiet har ikke kapasitet til å foreta full etterforskning i alle saker som blir anmeldt. I enkelte tilfeller, særlig i mindre tyverisaker med ukjent gjerningsmann, vil saken kunne bli henlagt uten egentlig etterforskning fra politiets side, og tatt opp igjen dersom det senere kommer nye opplysninger.
Det faktiske etterforskningsarbeidet vil i stor grad bli utført av underordnede polititjenestemenn og -kvinner. Ansvaret for og den formelle ledelse av etterforskningen hører under påtalemyndigheten, som også avgjør tiltalespørsmålet. Alt som kommer frem under etterforskningen og som har betydning for tiltalespørsmålet, må derfor nedfelles i politirapporter som legges til grunn for påtalemyndighetens avgjørelse om hvorvidt det skal reises tiltale i saken.
Den mistenkte og dennes forsvarer har rett til innsyn i slike rapporter. Dette anses som en viktig rettssikkerhetsgaranti og bidrar til å sørge for sakens opplysning ved at den mistenkte da kan be om at bestemte supplerende etterforskningsskritt foretas og at spor følges opp så lenge dette fortsatt er mulig og ferskt.
Under etterforskningen vil det også bli innhentet opplysninger som kan antas å ha betydning for straffutmålingen og for avgjørelsen av andre krav enn straff, for eksempel krav om inndragning eller om bruk av forvaring. Mer omfattende undersøkelser om siktedes person og livsforhold vil bli skaffet til veie gjennom en personundersøkelse.
Rettslig etterforskning
I en del tilfeller må påtalemyndigheten under etterforskningen søke bistand fra retten. Det kan for eksempel bli nødvendig å foreta rettslig avhør av en person som nekter å forklare seg overfor politiet, noe han normalt heller ikke har plikt til. Bruk av enkelte tvangsmidler under etterforskningen kan også bare skje etter beslutning av retten. Det viktigste eksempel her er at det er retten som avgjør om mistenkte skal undergis varetektsfengsling. Dersom rettslige etterforskningsskritt foretas, vil den mistenkte automatisk få status som siktet.