ferieloven – Store norske leksikon (original) (raw)
Ferieloven er en norsk lov som sikrer at arbeidstakere årlig har rett til ferie (i loven også kalt feriefritid) og feriepenger. I loven er feriefritiden definert som 25 virkedager i året, inkludert lørdager, altså fire uker pluss én dag. Mange arbeidstakere har likevel fem ukers ferie, og dette følger i så fall av tariffavtale, arbeidsavtale eller praksis på arbeidsplassen.
Faktaboks
Fullt navn
lov om ferie
Kortnavn
ferieloven
Forkortelse
feriel.
Trådt i kraft
1.1.1990
Lovdata-ID
NL/lov/1988-04-29-21
Retten til årlig ferie har utviklet seg gradvis siden omkring 1900, først gjennom tariffavtaler og voldgiftsdommer og senere gjennom lovgivning.
Lovens innhold
Arbeidstaker som har rett til ferie
Det følger av lovens § 2 at enhver som utfører arbeid for andre («i en annens tjeneste») defineres som arbeidstaker i lovens forstand og har rett til ferie etter loven.
Feriedager, opptjeningsår og ferieår
Feriefritiden er definert som 25 virkedager i året. Da er lørdager medregnet, men ikke søndager eller lovbestemte helge- eller høytidsdager. Dermed blir 25 virkedager det samme som fire uker à 6 virkedager pluss én dag («Grodagen»). Arbeidstakere som er omfattet av tariff- eller annen avtale, har fem ukers ferie, og seks uker hvis de er over 60 år.
Det året man tjener opp rett til feriepenger, kalles opptjeningsåret, mens det året man tar ut ferien, kalles ferieåret. Ferieåret er året etter opptjeningsåret. Alle arbeidstakere som starter i stillingen før 30. september, har rett til 25 feriedager – uavhengig av opptjening av feriepenger året før.
Tid for ferie
Det følger av lovens § 6 at arbeidsgiver i god tid før ferien skal drøfte med arbeidstakerne når de skal ha ferie. Hvis partene ikke blir enige om dette, bestemmer arbeidsgiver i kraft av styringsretten og lovens ordlyd når ferien skal tas. Imidlertid følger det i § 7 at arbeidstakeren kan kreve å få ta 18 dagers ferie (det vil si tre uker) i perioden 1. juni til 30. september.
Feriepenger
I arbeidsforhold som varer minst seks dager, skal arbeidstakerne ha en feriegodtgjørelse, vanligvis kalt feriepenger, fra arbeidsgiver.
Feriepengene beregnes som en andel av feriepengegrunnlaget. Feriepengegrunnlaget er lønn og annet arbeidsvederlag i opptjeningsåret. Utbetalinger som gjelder dekning av utgifter til bilhold, kost, losji og lignende er ikke arbeidsvederlag og inngår derfor ikke i feriepengegrunnlaget. Det beregnes heller ikke feriepenger av utbetalte feriepenger.
Feriepengene er i utgangspunktet 10,2 prosent av feriepengegrunnlaget. Arbeidstakere over 60 år får 12,5 prosent i feriepenger, og arbeidstakere som er omfattet av tariff- eller annen avtale får 12 prosent dersom de er under 60 år, og 14,3 prosent dersom de er over 60 år.
Man har tjent opp rett til feriepenger for 25 virkedager ferie hvis man har arbeidet i full stilling hele kalenderåret før man tar ut ferie (opptjeningsåret).
Feriegodtgjørelsen er etter loven satt noe høyere enn det som normalt tilsvarer full månedslønn.
Arbeidstakere som er omfattet av tariffavtale eller annen avtale, har fem ukers ferie med tilsvarende forhøyelse av feriepengesatsen. Den ordinære satsen er da 12 prosent. For arbeidstakere over 60 år er satsen 14,3 prosent, fordi de har seks ukers ferie. Denne ekstra ferien er en del av lønnsoppgjøret mellom partene, og følger ikke av ferieloven.
På mange arbeidsplasser får arbeidstakerne ordinær lønn i ferien. Siden feriepengene normalt er mer enn ordinær lønn, får disse arbeidstakerne et tillegg som tilsvarer differansen.
Historikk
Retten til årlig ferie var i Norge anerkjent i enkelte fag alt omkring 1900 og bredte seg etter hvert til alle yrker. Ferieretten ble på begynnelsen av 1900-tallet utviklet gjennom tariffavtaler og voldgiftsdommer. Ved flere voldgiftsdommer i 1920 ble arbeidere i en rekke fag sikret tolv dagers ferie. Arbeidervernloven av 1936 fastsatte rett til årlig ferie med full lønn i ni arbeidsdager, men denne loven fikk liten betydning, idet de fleste arbeidstakere hadde rett til lengre ferie gjennom tariffavtaler.
Atskillig større betydning fikk ferieloven av 1947, som opprinnelig gav rett til tre ukers ferie. Denne retten ble i 1964 utvidet til fire uker (24 virkedager), og i 1976 ble det for arbeidstakere over 60 år innført rett til ytterligere én ferieuke.
I 1981 ble feriens lengde etter loven utvidet til 30 virkedager, men slik at de seks ekstra feriedagene skulle innføres gradvis. Den første av disse dagene ble innført fra og med ferieåret 1982/1983 («Grodagen»), mens de resterende fem dagene så langt (2024) ikke er innført. Ferieloven av 1988 setter ferien til 25 virkedager, men 31 for personer over 60 år.