frost – Store norske leksikon (original) (raw)
Frost er temperatur lågare enn 0 °C. Ordet frost blir vanlegvis brukt i samband med tilstanden på bakken, vegetasjonen og i lufta rett ovanfor.
Faktaboks
Bakkefrost som mellom anna fører til rim i graset og skadar på vegetasjonen, kan opptre sjølv om temperaturen ved ca. 2 meters høgd (standardhøgd for meteorologiske målingar) ikkje går under frysepunktet. Dette opptrer helst i vindstille, klart vêr ved lita eller inga solstråling. Då blir bakken avkjølt ved netto strålingstap og den varmare lufta ovanfor blir ikkje blanda med det kalde sjiktet ved bakken.
Registrering
Bakkefrost blir registrert ved hjelp av gras-minimumstermometer. I samband med meteorologisk statistikk refererer frost seg til standard temperaturmålingar som gjerne går føre seg i ventilerte termometerbur (engelsk screen frost).
Hyppigheit i Noreg
Det normale talet på døgn med frost per år, det vil seia minimumstemperatur lågare enn 0 °C, er:
- ytre kyststrok frå Jæren til Møre: litt under 50 døgn
- ytre kyststrok frå Møre til Lofoten: mellom ca. 50 og ca. 100 døgn
- i indre og høgare strok av Sør-Noreg: ca. 200 døgn
- i indre Finnmark: nærare 250 døgn
- på dei høge fjelltoppane: over 300 døgn
Skadefrost
Skadefrost i vegetasjonssesongen finst helst i klart og stille vêr, gjerne etter tilførsel av kald luft frå nord. Mest utsett er flate moar og søkk i terrenget, medan skrånande flater og lokale småhøgder er mindre utsette. Skadar kan motverkast ved hjelp av røyklegging som hindrar utstråling.