fyrste – Store norske leksikon (original) (raw)
Tittelen fyrste brukes om Liechtensteins statsoverhode. Hans-Adam 2. overtok regjeringsmakten i Liechtenstein i 1984, og ble statsoverhode etter farens død i 1989.
Fyrste er en tittel som til dels brukes som en fellesbetegnelse for suverene regenter i alminnelighet (både om konger, keisere og så videre), dels om regentene i enkelte stater, for eksempel Liechtenstein og Monaco. Tittelen fyrste tilsvarer fransk og engelsk prince, russisk knjas.
Faktaboks
av gammelhøytysk furisto, ‘den første’ (jamfør latin princeps)
Også kjent som
engelsk og fransk prince, italiensk og spansk principe, russisk knjaz, tysk Fürst
feminin form: fyrstinne
Tittelen har opp gjennom tidene og i ulike land vært brukt om flere kategorier rangspersoner. I Det tysk-romerske rike, og senere også i Russland og Polen, ble tittelen fyrste brukt for en klasse av høyadelen. I England, og senere Storbritannia, er fyrste av Wales (prince of Wales) tittelen for landets tronfølger.
Slekten til en fyrste kalles et fyrstehus.
Historie
I Det tysk-romerske riket var det kurfyrstene som valgte keiseren. De syv kurfyrster velger Henrik 7 til tysk-romersk keiser. Pergament-tegning fra 1341.
I flere land var det vanlig å gi fyrstetittelen til yngre medlemmer av det regjerende fyrstehus (jamfør storfyrste). I det tysk-romerske rike, og senere også i Russland og Polen, ble tittelen brukt for en klasse av høyadelen. Særlig kjent i denne sammenheng er de tyske riksfyrster. Mens de gammelgermanske høvdinger hos de fleste stammer var folkevalgt, oppstod fra 900-tallet en ny fyrstestand på grunnlag av føydalismen, og hertuger, grever og biskoper ble knyttet til kongen som hans vasaller. Men lenene ble arvelige, og fyrstene ble fra 1200-tallet i praksis suverene. Fra ca. 1200 utgjorde de en egen riksfyrstestand av geistlige og verdslige fyrster; antallet riksfyrster var på 1600-tallet ca. 80. Riksfyrstene stod bare under keiseren; de møtte på riksdagen og foretok kongevalg. Retten til å delta i dette valget gikk fra 1257 over til de 7 kurfyrster alene.
Tysklands splittelse i fyrsteterritorier varte til 1800-tallet. I 1803 ble alle geistlige fyrstedømmer opphevet (sekularisert), og i 1806 mistet mange verdslige fyrster i Tyskland suvereniteten – de ble mediatisert. Fra 1600-tallet utnevnte de suverene fyrstene (og fra 1871 også keiseren) flere titulære fyrster (Blücher, Bismarck, Bülow og andre). I Europa er det nå bare to suverene fyrster tilbake: fyrsten av Liechtenstein og fyrsten av Monaco (se Grimaldi).