hei – Store norske leksikon (original) (raw)

Hei er en bestemt utforming av vegetasjonen der lyng, dvergbusker og saftfattige, stive gressarter dominerer.

Faktaboks

Få urter, men mange moser og lav trives i heivegetasjonen. Jordsmonnet er som regel surt. Vegetasjon som tilhører heitypen forekommer fra kysten til høyfjellet. Ute ved kysten vokser treløs lynghei. Skogsvegetasjon som domineres av lyng, for eksempel blåbærgranskog, er av heitype. Over og nord for skoggrensen vokser heisamfunn der fjellplanter dominerer, for eksempel greplynghei.

Hei brukes også som navn på lyng- eller skogkledde områder, særlig i den sørlige og sørvestlige delen av landet, for eksempel Setesdalsheiene, Ryfylkeheiene, og Vegårshei.