skoggrense – Store norske leksikon (original) (raw)
Skoggrensa er grensa for så tette samlinger av trær at de kan kalles skog.
Faktaboks
Også kjent som
skoggrensen, skoggrensa
En vanlig definisjon på skog er «trær som står mindre enn seks meter fra hverandre, og som er eller kan bli fem meter høye». Når skogen slutter, vil imidlertid noen spredte individer kunne vokse en god del høyere, opp til det som kalles tregrense.
Skoggrense i Norge
Skogen slutter å vokse der temperaturen blir for lav eller der andre værforhold som vind og sjøsprøyt hindrer foryngelse av trær. I Norge har vi skoggrense mot fjellet, mot kysten og mot den arktiske tundraen. Vanligvis forbindes skoggrensa med grensa mellom skog og snaufjell.
Skoggrense mot fjellet
Mot fjellet er det temperaturen som bestemmer, og her er det oftest bjørk som danner skoggrensa.
Skoggrensa er sjelden en rett linje. Ofte blir den brutt opp av bekkedrag, myrpartier eller fjellknauser, og den går høyere i solvarme sørhellinger enn i skyggefulle nordhellinger. Forskjellen kan være på 100 meter eller mer.
Høye fjellmassiver lagrer varme og har den effekten at de trekker skogen oppover, og de høyeste skoggrensene finner vi i sentrale fjellstrøk i Sør-Norge, rundt Jotunheimen. Her kan skogen gå opp i 1300 meter over havet. Så synker skoggrensa mot kysten og mot nord. Det enkelttreet som vokser høyest i Norge er ei bjørk funnet i Veodalen ved foten av Glittertind. Den står 1404 meter over havet.
Trær i skoggrensa
Det er oftest fjellbjørk som danner skoggrensa mot fjellet i Norge. Fjellbjørk er en underart av vanlig bjørk (Betula pubescens subsp. czerepanovii) som gjerne kalles fjellbjørk.
Bjørk er det mest hardføre treslaget og tåler å bli utsatt for kalde vinder fra snaufjellet, å bli presset ned av tung vårsnø og greier seg fint med lave temperaturer i vekstsesongen.
Bjørk trenger en minimumstemperatur i de fire månedene juni, juli, august og september (også kalt tetratermen), på minst 7,5 °C, mens furu og gran trenger en tetraterm på minst 8,4 °C. I skoggrensa blir bjørketrærne prega av det barske klimaet og er ofte nedbøyde, krokete og med flere stammer fra samme basis.
Noen steder, som i fjellstrøk sør i Innlandet, er det gran som danner skoggrensa. Gran har dessuten den egenskapen at den lager senkere, det vil si at de nederste greinene som ligger ned mot bakken, setter røtter, og opp vokser et nytt individ, genetisk identisk med mora. Slike samlinger av trær kalles grankloner, og er ikke uvanlige i skoggrensa og rett over.
Mer sjelden danner furu skoggrensa, men i tørre innlandsstrøk forekommer enkelttrær av furu i fjellbjørkeskogen. Ellers er innblanding av rogn og hegg vanlig i skogen opp mot skoggrensa.
Andre planter i skoggrensa
I skoggrensa møtes plantene fra lavlandet og plantene fra fjellet. Blåbær, tyttebær, gullris, skogstorkenebb, fugletelg, smyle og flere vierarter er vanlige. Sammen med disse finnes fjellplanter som blålyng, rypebær, fjellkrekling, fjellmarikåpe, finnskjegg og flere arter av mose og lav. Der marka inneholder kalk kan også mer kravfulle arter som reinrose og setermjelt opptre.
Skoggrensa og klimaet
Siden slutten av siste istid har klimaet vekslet mellom varme og kalde perioder. Dermed har også skoggrensa flytta på seg. I en varm periode for 9000 år siden var det furuskog på Hardangervidda og andre fjellpartier. Etter hvert som klimaet blei kjøligere, sank skoggrensa til der den er i dag.
Delvis som følge av menneskeskapte klimautslipp, har gjennomsnittstemperaturen i Norge økt med cirka 1,1 °C fra år 1900 og fram til nå, og endringstakten har økt de siste tiårene.
Med denne temperaturøkningen er også skoggrensa igjen på vei oppover. For 100 år siden kartla Hanna Resvoll-Holmsen skoggrensa i Sikkilsdalen. Da stoppet bjørkeskogen ved 1200 meter over havet. I 2018 fant forskere bjørketrær her som vokste 184 meter høyere over havet enn de Resvoll-Holmsen hadde registrert.
I tillegg til temperaturøkningen har seterdrift og husdyrbeiting som var utbredt i fjellskogen i tidligere tider, blitt kraftig redusert. Setervoller og beitemark i skoggrensa gror til med skog og kratt og bidrar til at skoggrensa kryper oppover.
Skoggrense mot kysten
Sterk vind og sjøsprøyt hemmer foryngelse av trær ut mot kysten. I tillegg har lang tids beiting av husdyr skapt et eget landskapselement, kystlynghei, som er dominert av røsslyng, uten trær. En nordamerikansk gran, sitkagran, tåler kystklimaet bedre enn den norske grana, og sitkagran har blitt planta langs kysten. Sitkagran danner nå ofte skoggrensa mot lyngheiene.
Skoggrense mot Arktis
Lengst mot nord, langs nordkysten av Norge, grenser skogen mot den arktiske tundraen. Selv i lavlandet blir temperaturen for lav til at trær kan vokse. Skoggrensa består her av krokete, kortvokst fjellbjørk, prega av det arktiske klimaet.
Les mer i Store norske leksikon
Eksterne lenker
Natur i endring: Fjell blir skog – Folkeforskningsprosjekt i regi av Naturhistorisk museum ved UiO
