immanent – Store norske leksikon (original) (raw)
Immanent, iboende, er det som bor i tingens eget vesen og ikke har sin årsak i noe utenforværende som påvirker tingen.
Faktaboks
Uttale
immanˈent
av latin immanere, ‘forbli i noe’
I teologien betegner immanens Guds eksistens i den skapte verden. Panteismen er en filosofisk variant av denne immanenslære, se for eksempel Giodano Bruno og Baruch Spinoza. Deismen og teismen på 1700-tallet har det motsatte standpunkt; her er Gud atskilt fra og står over den skapte verden. Hos Immanuel Kant betegner immanent den erkjennelse som holder seg til erfaringsverdenen, transcendent den som går hinsides vår erfaring.