ionebinding – Store norske leksikon (original) (raw)

Ionebinding er den kjemiske bindingen mellom to ioner med motsatt ladning. Ionebindinger finnes i salter.

Faktaboks

Den reneste ionebindingen har man mellom atomer med stor forskjell i elektronegativitet, for eksempel i alkalihalogenidene, som natriumklorid og litiumfluorid. Mer generelt finnes ionebindinger mellom et kation til et metall (som har lav elektronegativitet) og et anion til et ikke-metall (som har høy elektronegativitet). Den mest ekstreme ionebindingen er mellom kationet Cs+ og anionet F– i cesiumfluorid, som har kjemisk formel CsF.

Ionebindinger er sterke bindinger på grunn av de sterke kreftene mellom en positiv ladning (kation) og en negativ ladning (anion). Dette påvirker egenskapene til salter i stor grad. For eksempel har salter høyt smeltepunkt, fordi de sterke ionebindingene delvis må brytes ned i smelteprosessen.

En forbindelse som er et salt smelter til en smelte som leder elektrisk strøm. Vanlig havsalt (NaCl) er et salt, mens silisiumdioksid (SiO2) og aluminiumklorid (AlCl3) ikke er det.