kassett – byggeteknikk – Store norske leksikon (original) (raw)
Kassett er i arkitektursammenheng en firkantet fordypning i tak- eller hvelvflate. I romersk arkitektur oppsto det som utsparing mellom de konstruktive deler, senere ofte etterlignet i rent dekorativt øyemed.
Faktaboks
av italiensk ‘liten kasse, skrin, skatoll’
En kassettkonstruksjon er i dag et vanligvis rektangulært hulrom opp i, men ikke gjennom, en bærende konstruksjonsplate av forskjellig slag, for eksempel et dekke, et hvelv eller en kuppel. Kassetter benyttes som regel over hele konstruksjonsplaten, eller over den overveiende delen av denne, og plasseres i rutemønster slik at det oppstår et nettverk av kryssende, like høye bjelker eller ribber.
Særlig i konstruksjoner av armert betong (kassettdekke) er kassettene anvendelige. I forhold til massive konstruksjoner av samme totalhøyde reduserer kassettene konstruksjonens vekt, uten å svekke den. Det dannes kryssribber som – særlig i armert betong – opptrer i statisk enhet med den overliggende platen. Konstruksjonen får dermed god bæreevne med økonomisk materialforbruk. I spesielle tilfeller kan kassettene også ha annen utformning enn rektangulær, for eksempel når konstruksjonen ønskes fremhevet som et viktig arkitektonisk virkemiddel.
En berømt kassettkuppel av uarmert betong fra romersk arkitektur er Pantheon i Roma. Med en innvendig kuppeldiameter på 43,2 m var den inntil 1900-tallet verdens største kuppel.