klokkebegerkulturen – Store norske leksikon (original) (raw)

Klokkebegerkulturen, viktig arkeologisk funngruppe fra overgangen mellom stein- og bronsealder i Vest- og Sentral-Europa, karakterisert og oppkalt etter dens lett kjennelige keramikk som består av middels store, klokkeformede begre eller vaser dekorert med geometriske mønstre i horisontale felter.

De klokkeformede leirkarene finnes i en forbausende ensartet form fra Spania til Skottland og til Böhmen, med enkelte spredte funn enda lenger øst, til Russland og mot nord til Danmark. De forekommer særlig i graver som også inneholder dolker av kobber eller bronse, pilspisser av flint og håndleddsbeskyttere.

I slutten av 1970-årene er det gravd frem boplasser med klokkebegerkeramikk i Skandinavia. I Danmark er det funnet spor etter rektangulære bygninger med forsenket gulv. I Norge er de første funn av klokkebegerkeramikk gjort på en boplass i Rogaland. Det er hevdet at klokkebegerkulturen er oppstått i Sentral-Spania under påvirkning fra den mer utviklede landsbysivilisasjon i Sør-Spania og Almería-området. Herfra skal den så ha bredt seg til de vestlige middelhavsøyer og over Frankrike til Mellom-Europa og til De britiske øyer.

Det er imidlertid uenighet både om kulturens pyreneiske opprinnelse og dens senere spredning, og det er tvilsomt om den i det hele representerer et ensartet kulturelt eller etnisk kompleks, slik man vanligvis har fremstilt det.