kornett – Store norske leksikon (original) (raw)
Kornett
Kornett er et messingblåseinstrument med tre ventiler og form som en trompet, men skiller seg fra denne ved å ha en kortere og mer kompakt form, konisk boring og en noe mykere tonekvalitet. Kornetten er vanligvis stemt i B og brukes mest i brassband og janitsjarmusikk. Det finnes også kornetter stemt i Ess eller C, men disse brukes langt sjeldnere.
Faktaboks
Uttale
kornˈett
av fransk cornet, ‘lite horn’
Historikk
Navnet kornett er avledet av det latinske ordet cornu, som betyr horn. Kornetten utviklet seg fra det kontinentale posthornet i Frankrike i løpet av 1820-årene da man begynte å tilføre instrumentet såkalte roterende ventiler. I 1830-årene ble disse ventilene erstattet av stempelventilene, som fortsatt blir benyttet. Etter hvert begynte franske komponister å inkludere kornetten i sine komposisjoner, og allerede i 1830 skrev Hector Berlioz et soloparti for kornett i andre sats (Un bal) av sitt kjente verk Symphonie fantastique.
Fram til begynnelsen av 1900-tallet eksisterte trompeten og kornetten side om side både i symfoniorkestrene og andre musikkensembler. Etter at flere instrumentmakere gjorde forbedringer på begge instrumentene, ble de mer og mer like både når det gjelder utseende og selve lyden. Den moderne kornetten blir hovedsakelig benyttet i brassband, musikkorps og blåsensembler, samt i spesielle orkesterkomposisjoner hvor det kreves en mykere tone enn trompetklangen.
Flere andre instrumenter ble utviklet med utgangspunkt i kornetten. Dette gjelder blant annet flügelhorn, tenorhorn (norsk: althorn) og barytonhorn (norsk: tenorhorn).
Kornett er også betegnelse på et sammensatt orgelregister som oftest er 3–5-korig.