koto – musikk – Store norske leksikon (original) (raw)
Koto er det klassiske japanske instrumentet over alle.
Koto er en japansk lang brettsiter med bevegelige stoler og vanligvis 13 silkestrenger som er pentatonisk stemt. Instrumentet kom til Japan fra Kina på 700-tallet og ble innlemmet i den keiserlige hoffmusikken, gagaku, under navnet gakuso. Koto blir gjerne regnet som Japans nasjonalinstrument. Instrumentet blir hovedsakelig benyttet innen kunstmusikken, men opptrer noen ganger også som folkemusikkinstrument.
Koto, som også kalles kin, er vanligvis omkring 190 cm lang og laget av keisertre (Paulownia tometosa). Tidligere satt utøverne gjerne på gulvet eller på kne når de spilte, men spesielt på konserter er det i dag vanlig å sitte på en stol med instrumentet plassert på et stativ foran seg.
Spilleteknikk
De bevegelige stolene på instrumentet gjør at koto kan stemmes på ulike måter etter hvilke musikkstykker man skal framføre. Spilleteknikken fungerer slik at strengene knipses med tommelfingeren og de to første fingrene på høyre hånd, som alle er utstyrt med et plekter av elfenben (tsume). Med venstre hånd kan utøveren endre tonehøyden eller oppnå vibrato ved å presse ned strengene på venstre side av stolen. Det finnes også en variant av koto med 17 strenger som brukes som bassinstrument i ulike ensembler.
Bruksområde
Koto har gjennom hele den japanske musikkhistorien vært et populært og flittig benyttet strengeinstrument, som har opptrådt både som soloinstrument, i kammermusikk og i ensembler. Enkelte japanske samtidskomponister har i tillegg innlemmet koto i moderne orkesterstykker. I kammermusikalske sammenhenger er det ikke uvanlig at kotospilleren også synger.
Beslektete instrumenter
Instrumentet er i nær slekt med andre brettsitere som blant annet kinesisk zheng, koreansk gayageum og vietnamesisk dan tranh.