siter – Store norske leksikon (original) (raw)
Siter
Siter er et folkelig knipseinstrument (klimpreinstrument) med røtter i de europeiske gripebrettsiterne (scheitholt-instrumenter). Siteren ble videreutviklet i Sør-Tyskland og Østerrike i 1830-årene, og ved midten av 1800-tallet vant den også innpass i europeiske borgerhjem.
Faktaboks
av gresk kithara
Også kjent som
zither, sitar
I Norge ble akkord-siteren, som gjerne ble kalt harpeleik, svært populær og ble både brukt i bedehusene til å akkompagnere den kristne sangen, og som folkemusikkinstrument som ledsagelse til feleslåtter. I dag er siteren spesielt mye brukt som folkemusikkinstrument i området rundt Alpene i Bayern og deler av Østerrike.
Siterinstrumenter
Siter blir også brukt som betegnelse på en familie av knipseinstrumenter uten hals hvor strengene kun er spent over en resonanskasse. Instrumenter som langeleik, kantele hakkebrett (cimbalom) og piano tilhører alle denne instrumentfamilien, som trolig er utviklet fra oldtidens monokord.
Den moderne siteren
Siteren finnes både som melodi- og akkompagnementsinstrument i ulike utgaver og med ulike navn (akkord-siter, harpeleik). Den vanligste formen for melodisiter er formet som en flat resonanskasse med 5 melodistrenger og inntil 37 akkompagnementsstrenger, stemt i akkorder. Melodistrengene knipses med et spisst plekter som av og til kan være festet til en ring rundt høyre tommelfinger, mens de øvrige fingrene på høyre hånd slår an akkompagnementsstrengene. En eller flere av fingertuppene på venstre hånd benyttes til å angi tonehøyden gjennom å plasseres inntil tverrbåndene av metall på gripebrettet.
Det finnes også en sitertype som bare består av forskjellige akkorder vanligvis ordnet etter kvintsirkelen, og som derfor kun kan brukes som akkompagnementsinstrument. Det er denne siteren som har vært vanligst i Norge. De største utgavene av siteren kalles gjerne konsertsiter. I Sentral-Europa finnes det også en såkalt strykesiter som spilles med bue.