lågurtskog – Store norske leksikon (original) (raw)

Lågurtskog er en skogtype som utvikles best på veldrenerte, varme lokaliteter med næringsrik jord.

Faktaboks

Også kjent som

T4-C-3 lågurtskog

Lågurtskog er mest utbredt i lavlandet i sør med et tresjikt av gran iblandet noe løvtrær. Utenfor granas utbredelsesområde er det lågurtskoger med furu, og i den boreale løvskogen finnes lågurtskog med dunbjørk på næringsrike og lune lokaliteter.

Slik fjellskog er ofte helt dominert av skogstorkenebb. Lågurtskogen er ellers karakterisert ved mange urter, gras og bregner, mens det er lite lav og lyng. Skogfiol, markjordbær, legeveronika og gaukesyre er svært vanlige, og i rike former i sør også blåveis. Fingerstarr og hengeaks karakteriserer skogtypen, og ofte er det mye ormetelg.

Trærne vokser raskt i lågurtskog og hogges gjerne etter 60–70 år, med påfølgende planting av gran. Ved bruk av riktig hogstform er lågurtskogen også egnet for naturlig foryngelse.

Lågurtskog dekker nær seks prosent av skogarealet i Norge.