sopp – Store norske leksikon (original) (raw)

Cantharellus cibarius, kantarell. Foto fra: Løvenholm Skov

Sopp er et rike av organismer som ikke driver fotosyntese, men er avhengige av organisk næring for å leve. Til forskjell fra dyr har soppene utvendig og ikke innvendig fordøyelse.

Faktaboks

Også kjent som

Fungus og Mycota

Vitenskapelig navn

Fungi

Sopp lever overalt hvor det finnes spor av organiske stoffer og under alle klimatiske forhold. Deres viktigste rolle er som nedbrytere av organisk materiale i naturen, ved sine mutualistiske samspill med alger og planter og parasittisme.

Soppene lever enten som snyltere (parasitter) på levende organismer, hovedsakelig på planter og i mindre grad på dyr, eller som saprotrofer, det vil si nedbrytere på dødt organisk materiale. De kan også etablere næringsutveksling gjennom mutualisme, for eksempel med grønnalger og/eller blågrønnbakterier i lav og med planter i mykorrhiza (sopprot).

Utviklingshistorisk regnes soppriket å ha felles rot med dyreriket. Vi finner likheter som for eksempel glykogen (dyrisk stivelse) som opplagsnæring, kitin og forekomst av strukturproteinet kollagen. Der flagell forekommer er det bare én, bakoverrettet og glatt flagell.

Betydning

Omtrent 150 000 ulike sopparter er beskrevet, men det finnes trolig et sted mellom 2 millioner og 11 millioner sopparter på Jorda. De fleste soppartene er harmløse for mennesker, og mange av dem er til stor nytte. Noen sopper kan nyttes direkte som mat, mens andre inngår ved alkohol-, bakverk- og osteproduksjon. Atskillige sopper nyttes biokjemisk til fremstilling av antibiotika, enzymer, aminosyrer, nukleinsyrer og lignende.

For skogbruket spiller mykorrhiza en viktig rolle for trærnes vann- og mineralopptak. Det finnes imidlertid også skadelige sopparter, som i enkelte tilfeller kan være dødelige for andre organismer, inkludert mennesker.

Bygning

Sopp. Generell bygning hos stilksporesopper, her representert ved fluesopp. Til høyre vises et ungt eksemplar med indre hylle – som blir stilkens ring på voksen sopp, og ytre hylle – som blir stilkens slire, skjellkranser og hudlapper på voksen sopp. Indre og ytre hylle er markert med hhv. grønn og rød farge. De sporedannende basidiene sitter på soppskivene (vises forstørret på tegningen), fargen på sporepulveret er ofte et viktig kjennetegn ved artsbestemmelse.

Hyfer av Cerospora sp.

Soppcellen har typiske eukaryote trekk: en kjerne med kromosomer, kjernemembran og celleorganeller som for eksempel mitokondrier og endoplasmatisk retikulum. Celleveggen er normalt stiv, og cellemembranen er dominert av ergosteroler.

Nesten all sopp er bygd opp av trådformede celler, hyfer, som i motsetning til vanlige celler bare vokser i spissen. Hyfene kan være med eller uten tverrvegger. Hyfeveggen består normalt av kitin og glukan, hyfene har ekte cellekjerne med kjernemembran. Opplagsnæringen er oftest glykogen.

De enklest bygde soppene er encellede og danner kolonier (for eksempel gjærsopper og mange algesopper). Mange andre består bare av en hyfemasse, mycel, med fritt anlagte formeringsorganer (for eksempel algesopper og koplingssopper), mens de fleste høyere sopper dessuten danner strukturerte fruktlegemer som formeringsorganet sitter på. Fruktlegemene kan i størrelse variere fra mikroskopisk små hos de fleste planteparasittene til meterstore hos kjuker og røyksopper.

Formering

Sopp. Tre typer fruktlegemer hos sekksporesopper: a) Kleistothecium er kuleformet og uten åpning, sprekker opp ved modning. Finnes særlig hos melduggsoppene. – b) Apothecium er åpent og ofte skålformet. Finnes særlig hos begersoppene. – c) Perithecium er flaskeformet. Sporene slippes ut gjennom «flasketuten» (munningspore). Finnes hos kjernesoppene.

Vegetativ formering

Sopp kan formere seg ukjønnet på mange måter, oftest ved sporedannelse hvor sporene enten dannes innvendig i beholdere (sporangier) og derfor med et fellesnavn kalles sporangiesporer, eller de avsnøres fra hyfegrener (konidioforer) og kalles konidier. Sporene kan ha svært mange spesialbenevnelser, alt etter hvilke organer de dannes i, dannelsesmåten, selvbevegelighet og så videre.

Kjønnet formering

Den kjønnede formeringen er også svært mangfoldig og danner hovedgrunnlaget for den systematiske inndelingen.

Algesopper har egne kjønnsceller som dannes i egne organer. De danner kjønnsceller og sporer som oftest er bevegelige med en bakoverrettet flagell.

Hos koplingssopper, sekksporesopper og stilksporesopper finnes aldri selvbevegelige kjønnsceller, og bare i enkelte grupper dannes egne kjønnsorganer eller kjønnsceller. Her skjer det oftest en sammensmelting av vanlige hyfer på et tidlig tidspunkt i soppens utvikling. Cellekjernene smelter imidlertid ikke sammen på det tidspunkt, og det inntrer en helt egenartet tilstand, en parkjernefase (se dikaryotisk), hvor to kjerner av forskjellig genetisk opprinnelse finnes i samme celle. Hver kjerne lager selvstendige datterkjerner i den serien av nye celler som oppstår når den sammensmeltede hyfen vokser videre. Til slutt, i den fertile delen av soppen, skjer kjernesammensmeltingen med påfølgende reduksjonsdeling (meiose) og dannelse av kjønnede sporer.

Systematikk

Oversikt over hvordan vi nå regner med slektskapet mellom de ulike sopprekkene. Insektmuggsoppene er søstergruppe til Olpidium en parasittsopp med sporer med flageller. Dette tyder på at tap av flageller har skjedd minst to uavhengige ganger. Tegning: Klaus Høiland

Klassifikasjonen av sopp deles opp inn i følgende rekker (i tillegg til noen andre rekker):

• stilksporesopper (Basidiomycota)
• sekksporesopper (Ascomycota)
• koplingssopper (Zygomycota) (som nå er inndelt i to selvstendige rekker: insektmuggsopper (Zoopagomycota) og kulemuggsopper (Mucoromycota).
• algesopper (Chytridiomycota)

Majoriteten av de om lag 100 000 kjente soppartene tilhører rekkene sekksporesopper og stilksporesopper. Disse er omtrent like tallrike.

Hos sekksporesopp dannes de kjønnede sporene innvendig i sporesekker, asci (entall ascus), og kalles ascussporer, mens de hos stilksporesopp dannes på små stilker i toppen av kølleformede celler, basidier, og kalles basidiesporer. Disse kjønnede sporene dannes hos de aller fleste ekte sopper i egne fruktlegemer.

Mange sekksporesopper har små beger- eller krukkeformede fruktlegemer, mens blant annet morkler og trøfler har store fruktlegemer. Ofte dannes det også ukjønnede sporer i eller på egne organer. I tillegg finnes som regel et vidt utbredt mycel i substratet soppen lever på (jord, ved, plantevev og så videre). Dette sørger for næringsopptaket.

• Les mer om sekksporesoppene

Stilksporesoppene er oftest større enn sekksporesoppene, og hit hører de fleste matsopper og giftsopper, alle kjuker, røyksopper, gelésopper med flere. Ukjønnede sporestadier er sjeldnere, men i tillegg til fruktlegemer, som ofte betegnes som selve «soppen», finnes også her et vidt utstrakt mycel. De viktige planteparasittene rustsopper og sotsopper tilhører også stilksporesoppene. De mangler fruktlegemer og har ukjønnede sporer.

• Les mer om stilksporesoppene

Resten av de ekte soppene tilhører rekkene algesopper, Chytridiomycota, eller koplingssopper, Zygomycota, samt noen mindre rekker. I tillegg kommer rekken mikrosporider, Microspora, som tidligere ble regnet til urdyrene.

De enkleste formene sopp mangler egentlig mycel, men de fleste utvikler et rikt forgrenet mycel som lever på og i dødt og levende organisk materiale og for en stor del i vann. I motsetning til andre sopper mangler både algesoppene og koplingssoppene tverrvegger i hyfene.

Skadevirkninger

Mange parasittsopper forårsaker betydelig skade på trær og jordbruksvekster, for eksempel meldugg, kreft og skurv på frukt og bær, og rust- og sotskader på korn. Parasittsopper på dyr eller mennesker kan forårsake sykdommer i hud, hår, fjær og negler, samt mer dyptgripende soppsykdommer (mykoser) i indre organer.

Skadene kan også skyldes gifter (mykotoksiner) som sopp skiller ut og som er opphav til mykotoksikoser eller allergiske reaksjoner. Se også soppforgiftninger og giftige sopper. Saprotrofe sopper som muggsopp og råtesopp (se hussopp), ødelegger matvarer, trevirke og mange andre produkter.

Utbredelse

Soppmycel på død trestamme

Sporene fra soppens fruktlegemer kan føres bort med luften og falle ned igjen et helt annet sted. Hvis dette stedet er egnet for soppvekst og det finnes tilstrekkelig med væske og næringsstoffer, vil sporen dele seg og vokse opp til et nytt mycel. Muggen som dannes på gammel mat, er et mycel. Soppsporer finnes overalt i luften og i jorden.

Bruk

Noen sopper kan nyttes direkte som matsopp, mens andre inngår ved alkohol-, bakverk- og osteproduksjon. Atskillige sopper nyttes biokjemisk til fremstilling av antibiotika, enzymer, aminosyrer, nukleinsyrer med mer. For skogbruket spiller mykorrhiza-utviklingen mange steder en viktig rolle for trærnes trivsel og vekst.

Sopp i medisinsk sammenheng

Ringorm er, tross navnet, en sopp. Den angriper først og fremst dyr, men kan smitte over på mennesker. Ufarlig, men ubehagelig.

I medisinsk sammenheng kan det være mest praktisk å inndele soppene etter hvilken infeksjonstype de gir:

• overflatiske sopper (dermatofytter)
• opportunistiske sopparter (for eksempel Candida og Aspergillus)
• sopper som gir dype infeksjoner (for eksempel Cryptococcus neoformans, Histoplasma capsulatum, Blastomyces dermatitidis og Coccidioides immitis) i tillegg til Candida og Aspergillus, som er de mest vanlige i Norge

Balansen mellom sopp og vert

Sopp kan finnes som en del av kroppens normalflora. Imidlertid kan soppen vokse og ta overhånd hvis verten blir svekket eller immunsystemet undertrykkes (se candidiasis, trøske).

Påvisning av sopp

Sopp kan dyrkes på egnete næringsmedier for sopp. Infeksjoner med for eksempel dermatofytter i hud og negler og Cryptococcus neoformans i spinalvæske kan ofte påvises ved direkte mikroskopi.

Sykdom

Meldrøye, Claviceps purpurea, sklerotier på rug.

Sopp kan forårsake sykdom hos mennesket på flere måter. Det finnes giftstoffer i fruktlegemene til en del av de soppene som lever i jord. Hvis man spiser slike sopper, kan man få soppforgiftning.

Sopper som infiserer matavlinger kan utvikle farlige giftstoffer. Hvis man spiser mat som er forurenset med denne soppen, kan det oppstå en spesiell type matforgiftning. Den kanskje mest kjente av soppene i denne gruppen er medrøye, en soppart som infiserer rug og andre kornsorter og som utvikler giftstoffet ergotamin. En annen kjent sopp av denne typen vokser på blant annet peanøtter og utvikler aflatoksiner. Ergotaminforgiftning forekommer sjelden i dag.

Innpusting av enkelte soppsporer kan forårsake en vedvarende allergisk reaksjon i lungene, kalt alveolitt. Soppsporer kan også utløse andre allergiske reaksjoner som astma og høysnue.

Enkelte sopparter kan trenge inn i kroppen og gi infeksjoner, se soppsykdommer.

Behandling

Det finnes behandling mot soppsykdommer i form av stoffer som:

• hemmer cellemembransyntesen (ergosterolsyntesen, allylaminer og azoler)
• skader cellemembranen (polyener, som amphotericin B)
• hemmer microtubuli og celledeling (griseofulvin)
• hemmer nukleinsyresyntesen (flucytosin)
• hemmer proteinsyntesen (sordariner)
• hemmer celleveggsyntesen (glucansyntesen, echinocandiner)

Virkning av enkelte soppgifter

Amanita virosa, hvit fluesopp. Foto fra: Svinkløv, Jylland, Danmark

Les mer i Store norske leksikon

Faktaboks

Vitenskapelig navn

Fungi

Artsdatabanken-ID

975

Kommentarer