mandolin – Store norske leksikon (original) (raw)

Mandolin er et strengeinstrument i luttfamilien som er mindre og har en mer hvelvet bunn enn lutten. Den lages også med flat bunn. Mandolinen har fire unisont stemte strengekor (g, d1, a1, e2) og spilles med plekter. Den har siden 1700-tallet vært et populært folkemusikkinstrument i Italia, og er også brukt i kunstmusikk. Mest kjent er Vivaldis mandolinkonsert i C-dur.

Mandolin er i dag et sentralt instrument i amerikansk bluegrass, og brukes også i country og i folkemusikk i Irland, Storbritannia, Portugal og Brasil. I Norden har det vært en viss bruk av mandolin i visegrupper og annen populærmusikk, mens en større variant i mandolinfamilien – mandola, og den beslektede greske bouzoukien – har etablert seg i nyere bearbeidelser av nordisk, spesielt svensk, folkemusikk. Både instrumenter og spillestil er blitt utviklet og tilpasset den nordiske folkemusikken.