bluegrass – musikksjanger – Store norske leksikon (original) (raw)

Bluegrass er en stilretning innen amerikansk countrymusikk som oppsto i 1940-årene. Navnet er etter Bill Monroes gruppe Blue Grass Boys, som Monroe igjen hadde gitt navn etter sin hjemstat Kentucky (som kalles The Bluegrass State fordi gressarten bluegrass er utbredt der).

Faktaboks

Uttale

blˈu:gras

Etymologi

engelsk, ‘blågress’

Karakteristisk for bluegrassmusikken er at det bare benyttes strengeinstrumenter, for eksempel fele, gitar og/eller dobro, banjo, mandolin og kontrabass. Repertoaret er i stor utstrekning hentet fra amerikansk folkemusikk. Bluegrassmusikken har også hentet impulser fra jazzen, blant annet ved å gi plass for improviserte soli. Blant stilskaperne må nevnes mandolinspilleren og vokalisten Bill Monroe og banjospilleren Earl Scruggs.