metropolitt – Store norske leksikon (original) (raw)
Metropolitt, biskop i oldkirken, særlig i de østlige kirkene, med myndighet over en hel kirkeprovins, ikke bare et bispedømme.
Faktaboks
av gresk metropolis, ‘hovedstad’
Oldkirkens territoriale organisasjon fulgte i det store og hele den sivile. Hver by hadde sin biskop, og biskopen i provinshovedstaden fikk tidlig visse rettigheter over de andre biskopene i provinsen. Metropolittene var bare underlagt sin patriark.
Metropolittene, i den romersk-katolske kirke fra 500-tallet også kalt erkebiskoper, har hatt varierende makt. I middelalderen var det mange konflikter mellom metropolittene og paven. Etter tridentinerkonsilet på midten av 1500-tallet har de spilt liten rolle.
Den nåværende kirkeretten for den latinske kirke tilkjenner metropolittene fremdeles en forrang fremfor andre biskoper, men uten at den spiller noen praktisk rolle. De har, som paven, rett til å bære den hvite kragen (pallium). I den greske kirke bærer nå alle biskoper tittelen metropolitt, mens i den russiske er deres stilling lik den opprinnelige.