norskdomsrørsla – Store norske leksikon (original) (raw)
Norskdomsrørsla er dei kulturelle, språkelege og ideologiske rørslene i Noreg som frå midten av 1800-talet og framover arbeidde for å styrkje ein særnorsk identitet basert på folkelege tradisjonar, historie, språk og kulturuttrykk.
Rørsla sprang fram i ei tid då Noreg gjekk ut av unionen med Danmark (1814), men framleis stod sterkt påverka av dansk skriftkultur. Norskdomsrørsla søkte å fostre ei nasjonal sjølvkjensle ved å ta vare på og løfte fram det dei oppfatta som det eigentleg norske.
Norskdomsrørsla er ei mangfaldig samling idear og organisatoriske krefter som over tid har fremja ein distinkt norsk kulturpolitikk. Gjennom språkleg, kulturell og demokratisk mobilisering har rørsla hatt stor innverknad på utforminga av norsk kulturliv og norsk identitetsforståing, frå 1800-talet og fram til i dag.
Historisk bakgrunn og opphav
På 1800-talet feia ei romantisk nasjonsbyggingsbølge over store delar av Europa, der folk søkte å definere og heidre eigne kulturar. I Noreg førte dette til ei brei oppvakning av interesse for folkekultur, deriblant folkeeventyr, folkemusikk, folkedans og bunadtradisjonar. Innsamlinga av norske folkeeventyr ved Peter Christen Asbjørnsen og Jørgen Moe, og folkemusikken slik han vart gjort kjend av mellom anna Ole Bull, vart viktige kjernar i den nye sjølvstendige nasjonalkulturen.
Samtidig hadde Ivar Aasen frå 1840-åra arbeidd med å kartleggje norske dialektar. Dette arbeidet la grunnlaget for eit nytt norsk skriftspråk, som han kalla landsmål (seinare kalla nynorsk). Språket skulle spegle det talemåla i heile landet, og bryte med og erstatte det danske skriftspråket i Noreg.
Språkspørsmålet vart såleis ein sentral del av norskdomsrørsla, som ofte blir omtala som både målrørsla og nynorskrørsla.
Hovudideal og verkemiddel
Eit av kjerneområda for norskdomsrørsla har vore innsatsen for å gjere nynorsk (landsmål) til eit likestilt og anerkjent skriftspråk, i konkurranse med ei fornorsking av det danske språket i Noreg, som etter kvart vart heitande bokmål.
Gjennom organisasjonar som Det Norske Samlaget (grunnlagt 1868) og Noregs Mållag (stifta 1906), arbeidde ein for å gje nynorsk status og utbreidd bruk i mellom anna skuleverket, i offentleg administrasjon og i kultur- og medielivet.
Rørsla la vekt på å dyrke fram og verne om norske skikkar, drakter, bygdetradisjonar, folkesong og dans. Organisasjonar som Noregs Ungdomslag (stifta 1896) var sentrale i å fremje folkedans og teater på nynorsk.
Ei rekkje folkehøgskular med norskdomsideal i botn kom i stand, inspirerte av den danske folkehøgskuletradisjonen til Nikolai Frederik Severin Grundtvig. Desse skulane hadde ikkje berre språkopplæring innan nynorsk, men òg ei breiare oppseding som la vekt på norsk historie, bondekultur og lokal folkekunnskap.
Norskdomsrørsla hadde òg ein sosial og politisk dimensjon. Ein meinte at å gje folket tilgang til kunnskap, demokratisk deltaking og sitt eige språk, var avgjerande for nasjonal og kulturell fridom. Dermed fekk rørsla tilknyting til folkerørsler og parti som arbeidde for bondestandens og arbeidarar sine rettar.
Viktige aktørar og idéberarar
- Ivar Aasen (1813–1896): Lingvist, diktar og folkeminnesamlar som la grunnlaget for nynorsk.
- Aasmund Olavsson Vinje (1818–1870): Forfattar og journalist, gav ut avisa Dølen på landsmål og argumenterte for å ta i bruk ein norsk kultur- og tradisjonsbasert identitet.
- Arne Garborg (1851–1924): Forfattar som skreiv på landsmål og var ein tydeleg røyst for å fremje norskdom, bondekultur og fridom i ålmenta.
- Hulda Garborg (1862–1934): Aktiv i arbeid for norske folkedansar, bunader og teaterframføringar på landsmål.
I tillegg kom organisasjonar som Det Norske Samlaget, Noregs Mållag og Noregs Ungdomslag til å spele nøkkelroller i å løfte fram og organisere norskdomsarbeidet rundt om i landet.
Utvikling og påverknad
1800- og tidleg 1900-tal
I tida rundt 1880–1900 fekk norskdomsideal jamt større oppslutning. Stadig fleire bygder og byar stifta ungdomslag og mållag. Då unionsoppløysinga med Sverige kom i 1905, stod kravet om språkleg og kulturell sjølvråderett svært sterkt.
Mellomkrigstida
I mellomkrigstida voks nynorsken vidare, deriblant nynorsk litteratur, mellom anna takka vere forfattarar som Olav Duun og Tarjei Vesaas. Samstundes skapte aukande urbanisering og bokmålets dominans i byane spenningar. Norskdomsrørsla heldt fram å arbeide for å vinne fram i skuleverket og i den offentlege forvaltninga.
Etterkrigstid og vidare
Etter andre verdskrigen fortsette rørsla engasjementet for å forsvare nynorsken si stilling. Rørsla møtte nye utfordringar, då massemedia, teknologi og global påverknad bidrog til at bokmål, og etter kvart engelsk heldt sterkt grep i pressa og i store delar av det offentlege. Likevel har nynorsk, og dermed norskdomsideal, halde ein sentral plass i norsk kulturliv – med eigne aviser, forlag, teater og eit breitt organisasjonsliv i ryggen.
Norskdom i vår tid
I dag lever arven frå norskdomsrørsla vidare i form av målrørsla, som kjempar for at nynorsk framleis skal vere eit levande skriftspråk på alle samfunnsområde. Samstundes har rørsla for ein del blitt mindre ideologisk, ved at det har utvikla seg eit mangfaldig syn på kva «norsk» kultur er. Rørsla er heller ikkje lenger like bondeideologisk styrt som i opphavstida.
Likevel er arbeidet for å ta vare på og styrkje norske folkelege tradisjonar innanfor dans, song, litteratur, handverk og lokalhistorie framleis ein viktig del av aktiviteten til ei rekkje lag og foreiningar som identifiserer seg med norskdomsideala.