polartorsk – Store norske leksikon (original) (raw)

Polartorsk er en fiskeart i torskefamilien som lever i Arktis. Den er utbredt rundt hele Polhavet, men med en begrenset utbredelse i norske farvann. Det finnes en egen bestand i Porsangerfjorden, ellers er den utbredt fra Grønland og Jan Mayen til det østlige Barentshav. Det er også mulig at det er noen små bestander i fjorder på Svalbard.

Faktaboks

Uttale

polˈartorsk

Vitenskapelig navn

Boreogadus saida

Beskrevet av

(Lepechin, 1774)

Rødlistestatus i Norge

EN – Sterkt truet

Polartorsken er slank, med brungrå rygg og hvit buk. Arten blir sjelden over 40 centimeter lang og 7 år gammel. Vanlig størrelse er rundt 25 centimeter. Munnen har underbitt og en liten skjeggtråd på haken.

Polartorsk er en bunnlevende eller pelagisk stimfisk som hovedsakelig finnes på dyp fra 0–400 meter. Den finnes oftest ved temperaturer under 0 °C, og er svært knyttet til områder nord for polarfronten og nær iskanten. Som så mange arktiske fiskearter produserer polartorsken et glykoprotein som nedsetter frysepunktet i kroppen. Dette gjør at kroppsvæsken ikke fryser til is ved temperaturer under 0 °C.

Siden rundt 1990 har har ikke polartorsken blitt beskattet av norske fiskere, og norske og russiske studier indikerer at bestanden er i nedgang. Artens nordlige utbredelse gjør at det er vanskelig å få god oversikt over tilstanden.

Polartorsken ble i 2015 ble rødlistet og kategorisert som nær truet av Artsdatabanken. I 2021 ble arten vurdert til å ha hatt en kraftigere nedgang i bestanden, og ble vurdert til å være sterkt truet.