radioaktive mineraler – Store norske leksikon (original) (raw)
Radioaktive mineraler, mineraler som inneholder de radioaktive grunnstoffene uran og thorium, og datterprodukter som dannes ved nedbrytning av disse.
Faktaboks
Uttale
rˈadioˈaktive mineraler
Kaliumholdige mineraler, for eksempel kalifeltspat og glimmere, som begge er blant de vanligste mineralene i jordskorpen, er også radioaktive på grunn av kaliumisotopen 40K, men regnes likevel ikke med til de radioaktive mineralene da radioaktiviteten er meget svak (40K utgjør bare 0,01 % av naturlig kalium).
Mineraler som inneholder uran og thorium, kan deles i to grupper: primære mineraler og sekundære mineraler. Den siste gruppen dannes ved forvitring av de primære mineralene og omfatter stort sett bare uranmineraler.
Primære radioaktive mineraler er hovedsakelig mørke eller svarte, harde, sprø og meget tunge oksider og silikater. Når et slikt mineral opptrer i for eksempel granitt eller pegmatitt, ser man ofte rundt mineralet en smal sone av brunfarget feltspat eller kvarts med radiale sprekker omkring. Dette kalles radioaktiv halo. Som oftest har disse mineralene mistet sin krystallinske struktur på grunn av den radioaktive strålingen (se metamikt tilstand).
Det viktigste primære uranmineralet er uraninitt (uranbekerts) med varietetene bekblende, brøggeritt og cleveitt, som alle finnes på flere norske granittpegmatittganger. Ellers kan nevnes thorianitt, thoritt, thucholitt, daviditt, pyroklor, polymignitt, fergusonitt, euxenitt, samarskitt, yttrotantalitt, allanitt, monazitt og coffinitt.
Sekundære uranmineraler
Sekundære uranmineraler har gjerne meget livlige farger i gult, grønt, oransje og rødt, og de fluorescerer ofte sterkt i ultrafiolett lys. Disse egenskapene kan være til stor hjelp for dem som leter etter uranforekomster, idet opptreden av sekundærmineraler antyder hvor de primære mineralene befinner seg. Ellers er de radioaktive egenskapene viktigst ved oppsporing av uran- og thoriumforekomster, og letingen foregår ved hjelp av geigertellere og scintillometre, både fra bakken og fra fly.
De viktigste sekundære uranmineraler er vannholdige oksider, hydroksider, karbonater, fosfater, arsenater og silikater. De fleste inneholder det komplekse uranyl-ionet (UO2)2+ med seksverdig uran. Dette dannes ved oksidasjon og forvitring av primærmineralene, det løses lett og kan transporteres vekk. Thorium danner ikke noe tilsvarende kompleks-ion, og dette forklarer hvorfor det finnes så få sekundære thoriummineraler (se thorogummitt). Viktige sekundære uranmineraler er autunitt, torbernitt, carnotitt og tyuyamunitt, hvorav særlig de to siste har betydning for uranproduksjonen.
Forekomster i Norge
I Norge er følgende sekundærmineraler av uran kjent (de fleste er omtalt i egne artikler): becquerelitt, boltwooditt, carnotitt, clarkeitt, fourmarieritt, joliotitt, kamotoitt-(Y), kasolitt, liebigitt, rutherfordin, schoepitt, schröckingeritt, studtitt, torbernitt, tyuyamunitt og meta-tyuyamunitt, uranofan og uranofan-beta, vandendriesscheitt.