saksofon – Store norske leksikon (original) (raw)
Altsaksofon
Saksofon er et treblåseinstrument, som regel laget av messing og med enkelt rørblad. Instrumentet er spesielt populært innenfor jazz og populærmusikk, men brukes også i musikkorps og innen kunstmusikken.
Faktaboks
Uttale
saksofˈon
avledet av etternavnet til den belgiske oppfinneren Adolphe Sax (1814–1894)
Også kjent som
saxofon
Saksofonen ble oppfunnet tidlig i 1840-årene av den belgiske klarinettisten og instrumentmakeren Adolphe Sax og er oppkalt etter ham. Den offisielle lanseringen skjedde under verdensutstillingen i Paris i 1855.
Saksofonen bygges i forskjellige størrelser fra sopranino til subkontrabass. Hovedtypene er:
Den er et transponerende instrument som noteres i G-nøkkel.
En saksofon består av de tre delene munnstykke, hals og kropp. Den har 20 fingerhull dekket av et klaffesystem med 24 klaffer. Klaffene er på innsiden dekket av et kunststoff eller dyreskinn. Instrumentet har konisk resonator, klaffemekanisme og et lignende munnstykke som klarinetten.
Kjente komponister og utøvere
Innenfor kunstmusikken har blant annet Georges Bizet, Hector Berlioz og Giuseppe Verdi brukt saksofon i sine komposisjoner, mens Claude Debussy og Jacques Ibert også har skrevet solopartier for instrumentet. Størst utbredelse har saksofonen likevel fått innen jazz, janitsjar- og populærmusikken. Den ble først populær i de militære orkestrene (brassband), mens den ble introdusert i jazzen i løpet av 1920-årene.