seilbrett – Store norske leksikon (original) (raw)
Seilbrett er et surfebrett med seil og en fast styrefinne bak, som brukes i rekreasjon eller i konkurransegrenen brettseiling, deriblant i OL. Seilet er festet til en mast og en todelt bom. Masten er forbundet til brettet gjennom et kuleledd, og seileren står bak masten og utfører seilmanøvrer ved å bevege den ved hjelp av bommen. Seilbrettene er laget av plast eller glassfiber og innvendig fylt med skumplast.
De tidlige seilbrettene var opprinnelig mellom 3,5 og 4 meter lange, i overkant av 20 kilo tunge og med seilareal 3–9 m2. Siden ble det utviklet en rekke forskjellige brett-typer, blant annet windglider (OL-klasse 1984) og mistral (OL-klasse fra 1996). Fortrengerbrett (OL-klasse i 1988 og 1992) er ikke flate under, men har en avrundet, båtlignende form. Funbrett er mindre, mangler kjøl og trenger mer vind. Mange klasser er delt i lettvekt og tungvekt etter seilerens vekt. Nyere brett er kortere, bredere, lettere og enklere å bruke (formula windsurfing). Fra 2008 i Beijing ble brettypen RS.X tatt i bruk som OL-klasse, og fra 2010-tallet ble foilende seilbrett stadig vanligere.