selevkidene – Store norske leksikon (original) (raw)
Selevkidene er navnet på en herskerslekt som i hellenistisk tid var herskere over store deler av Midtøsten. Deres stamfar, Selevkos 1 Nikator, var en av Aleksander den stores generaler. Etter Aleksanders død i 323 fvt. ble det store riket hans delt mellom hans tidligere generaler, de såkalte diadokene. Selevkos 1 tok herredømme over Babylonia og etter hvert også over Syria. Selevkidene bidro til å spre greske ideer og levemåter til store områder i Midtøsten.
Faktaboks
Uttale
selevkˈidene
Også kjent som
engelsk seleucids
gresk s__eleukídai_
Kriger
I slaget ved Ipsos i 301 fvt. tok Selevkos 1 også makten over Lilleasia. Et forsøk på å erobre Aleksanders hjemland, Makedonia, ble hindret ved at Selevkos selv ble myrdet. Hans etterkommere fortsatte erobringene østover og i sin største utstrekning omfattet Selevkideriket områdene helt fra Bosporus i vest til elven Indus i øst.
Selevkidene lå også i stadig krig om områdene langs kysten av Middelhavet med ptolemeerne, etterkommere av generalen Ptolemaios 1 , som var den som styrte Det gamle Egypt etter Aleksanders død. Eiendomsretten til disse områdene vekslet flere ganger. Selevkidene drev her en intens og brutal helleniseringsprosess, også i de jødiske områdene. Mest kjent er deres harde styre i Jerusalem, under Antiokhos 4 Epifanes, som førte til den jødiske oppstanden under Juda Makkabeeren og hans brødre, de såkalte makkabeerkrigene.
Etter hvert mistet selevkidene provinsene lengst i øst til parterne og i vest til romerne. Selve Syria, der selevkidene beholdt sin makt lengst, ble romersk provins under generalen Pompeius den eldre i år 63 fvt.