serafer – Store norske leksikon (original) (raw)
Serafer er mytologiske slangevesener med vinger som omtales i Det gamle testamentet og Tankakh. I tekstene fremstilles de oftest som kobraer som kan spytte ut brennende gift. I det gamle Midtøsten tjente slanger ofte som beskyttelsessymbol.
Faktaboks
Uttale
serˈafer
hebraisk seraf, "den som brenner"
Kobberslangen som Moses ifølge bibeltekstene laget for å beskytte israelittene mot slangebitt omtales som en seraf (fjerde Mosebok 21, 8–9). I Jesaja 14,29 trues filisterne med en flyvende slange (seraf). I Jesaja 6, 2–6 beskrives serafene derimot som vesener med ansikt, hender og seks vinger. Her bidrar serafene til at Jesaja blir utpekt som profet. Dette kan bety at man forestilte seg menneskeliknende vesener eller engler, men også mytologiske kobraslanger kunne forestilles med hender, føtter og menneskelig stemme.
Slanger med fire vinger var et utbredt beskyttelsessymbol innenfor småkunsten i Judariket på 700-tallet fvt. Stempler, ringer og amuletter fra denne tiden har ofte slike slangemotiver, også kombinert med hebraiske navn. Inspirasjonen kan ha kommet fra Egypt, der uraeusslangen på faraos panne tjente som beskyttelse mot fiender.